Kronikk

Rásttigáisá – et industriområde?

Davvi vindkraftverk vil utgjøre et langt mer omfattende inngrep enn de planene OED har avslått etter klage fra reindriften, skriver kronikkforfatteren.

Illustrasjonsfoto: Tore Meek / NTB scanpix 

meninger

Nylig arrangerte Folkeaksjonen mot Davvi vindkraftverk en markering i Levajok for å vise motstand mot vindkraftanlegget som planlegges bygd ved Rásttigáisá; et av Finnmarks mest spesielle kultur- og naturområder. Og det er grunn til å vise motstand mot dette gigantiske inngrepet; de nasjonale og utenlandske energiselskapene som står bak utbyggingsplanene vil ikke bare å ødelegge et fjell med stor symbolsk betydning for folk i Sápmi, de vil også bygge veier, grave grøfter og sprenge fjell på den unike Lágesduottar eller Laksefjordvidda. Også Motvind Norge har satt fokus på gigantinngrepet i innlegget Det store bildet er skremmende, hvor det påpekes at kraftverket har dimensjoner egnet til å forvandle landskapet på en måte ingen kan forestille seg.

Det er gode grunner til å sette fokus på inngrepet, så vel som lovligheten av det. Det er også gode grunner til å undre seg over at det er mulig å tenke tanken på å rasere dette svært verdifulle landskapet.

Øyvind Ravna, professor dr. Juris, UiT Norges arktiske universitet  Foto: Kent-Einar Myreng

Laksefjordvidda har satt Finnmark på kartet med flott natur og svært gode fiskevann. Det er således et særlig skattet område for fjellfiske, rekreasjon og naturopplevelser, noe som er en mangelvare i en mer og mer nedbygd norsk og samisk fauna. Området har også en uerstattelig egenverdi naturområde, bl.a. med rødlistede arter som fjellrev, der det strekker seg fra fjordenes skogkledde åser, over fjell og vidde, til Levajok og Karasjoks innland. Og vel så viktig, denne vidda har i århundrer vært et samisk kulturlandskap med rike naturressurser; det være seg bær, fisk eller rype. Området er den dag i dag et ressurs- og rekreasjonsområde av stor verdi for lokalbefolkningen – og et område mange sportsfiskere fra andre deler av landet drømmer om en gang å besøke.

Laksefjordvidda er et svært viktig reinbeiteområde for distriktene 9 og 13. – Hele utbyggingen, med linjer, veier og turbiner går tvers gjennom reinbeitedistriktet og vil dele distriktet i to og store arealer går tapt, uttaler Nils-Mathis Gaup i reinbeitedistrikt 13 til NRK. Han viser også at distriktet takket nei til 122 mill. kroner fra utbyggerne. Av Protect Sápmis reindriftsfaglige utredning framgår det at reineierne blir sterkt påvirket av inngrepet som bl.a. vil medfører merarbeid, merkostnader, økte tap av rein og lavere kjøttproduksjon. I tillegg kommer tap av beiteland.

Over Laksefjordvidda ruver Rásttigáisá; Øst-Finnmarks høyeste fjell og den mest prominente av gáisene. I den grad noe fjell i Finnmark kan kalles hellig, så er det dette. Fjellet, som kan ses fra nesten hvor som helst på vidda øst for Porsanger, har enorm symbolsk betydning for lokalbefolkningen. Til nasjonal ramme for vindkraft uttaler Sirma bygdelag at «Rásttigáisá [har] påvirket vårt levesett og satt preg på kulturelle dannelse. Blant annet gjennom religiøsutøvelser, for det sosiale livet, for identiteten, [og] styrket vår stolthet».

I dette unike landskapet, ja for mange et pristint og hellig område, planlegger nasjonale og utenlandske energiselskaper under paraplyen Grenselandet AS å bygge det de så fint kaller Davvivindpark. Vindparken, eller mer riktig vindindustrianlegget, vil utgjøre et enormt naturinngrep med hele 267 vindturbiner på et område på 78 km2. Industrianlegget vil være godt synlig i det åpne fjell- og viddelandskapet i Øst-Finnmark. Vurdert innenfor en avstand på 30 km, som er NVEs standard, vil anlegget ses i et område på hele 4 175 km2 – til sammenlikning dekker Tana kommune 4 051 km2. Ifølge Motvind Norge utgjør kraftverket et arealinngrep 50 ganger større enn Alta-utbyggingen.

Da NVE framla sitt forslag til ramme for vindkraft i Norge i 2019 frarådet det utbygging i Øst-Finnmark. Det ble begrunnet i at det er vanskelig å få kraften ut til forbrukerne og at Finnmark viktig for reindriften. Rammeverket ble senere satt til side av regjeringen.

Flere vindkraftverksplaner NVE har vært positive til og innvilget, er omgjort av Olje- og energidepartementet (OED). Et av disse er konsesjonen for Kalvvatnan vindkraftverk i kommunene Bindal og Namsskogan, et inngrep som skulle ramme et område på 40 km2 og huse 72 turbiner. Klage på konsesjonen fra de berørte reinbeitedistriktene Voengelh-Njaarke og Åerjel-Njaarke medførte at utbyggingstillatelsen ble trukket tilbake da det ville krenke de berørte samenes rett til å utøve sin kultur, forankret i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27. FN-konvensjonen innebærer inngrep som er lovlige etter nasjonal rett, likevel ikke er lovlige om de hindrer urfolk i å utøve sin næring. I en nylig bedømt masteroppgave av Elle Ristin Anti fremgår det at også tillatelsene til å bygge Fálesrašša vindkraftverk i Kvalsund kommune, Hammerfest vindkraftverk og Rieppi vindkraftverk i Storfjord kommune er blitt omgjort av hensynet til reindriften og naturmangfoldet.

Det kan her pekes på at naturmangfoldloven stiller opp skranker for inngrep som ødelegger levende natur og setter bærekraftig bruk til side. Likeledes slår Norges lov av høyeste rang, Grunnloven, i § 112 fast at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares […]». Hvor langt dette vernet rekker og hvilken praktisk betydning det har ved oljevirksomhet vil bli avklart av Høyesterett i plenum skal behandle klimasøksmålet 4. november dette år.

Davvi vindkraftverk vil utgjøre et langt mer omfattende inngrep enn de planene OED har avslått etter klage fra reindriften, eksempelvis skal det bygges nesten fire ganger flere turbiner ved Rásttigáisá enn det som var planlagt ved Kalvvatnan. Det er også vanskelig å se at et inngrep som det Davvi kraftverket vil utgjøre i et av Europas siste store uberørte naturområder, ikke kan være i strid med naturmangfoldloven, miljøparagrafen i Grunnloven eller den internasjonale konvensjonen om biologisk mangfold.

Det er å håpe at energiselskapene selv ser det meningsløse i dette inngrepet, eller de rettslige og moralske problemene inngrepet reiser, og dermed trekker konsesjonssøknaden. Om så ikke skjer, må man håpe og tro at NVE, som allerede har uttrykt seg kritisk til vindkraft i Øst-Finnmark, nekter å gi konsesjon, og dermed bidrar til å unngå langvarige rettsprosesser ingen er tjent med. Det er også å håpe at ordførere og kommunestyrer i Lebesby- og Tana har ryggrad nok til å følge Porsangers eksempel om å si nei til vindkraft.

Og til statlige myndigheter, som er siste instans i behandlingen før eventuelle runder i rettsapparatet, er det å håpe at det legger vekt på samenes rett til å delta i beslutninger, forankret i ILO-konvensjon nr. 169. Videre bør statlige myndigheter, framfor å bidra til Rásttigáisá blir et industriområde, snarest sette i gang et arbeid for å få dette unike naturområdet varig vernet som Rásttigáisá nasjonalpark. Her vil et slik vern, vedtatt på lokale premisser, utvilsomt være av langt større betydning enn i mange andre områder, hvor vern nødvendigvis ikke alltid har hatt støtte hos lokalbefolkningen.