Alt er en overgang, sa reven. Han ble flådd.

Det er ikke alle som takler overganger med samme stoiske ro som reven. En av dem er Ina Gravem Johansen. Hun har tatt det tungt at hennes æra som hoffskribent for den tidligere direktøren ved Nordnorsk Kunstmuseum ser ut til å være forbi. Rollen som spaltist i Folkebladet og iTromsø bruker hun til å skjelle ut styret for å ha skutt ned museets gullfugl. Og i hennes siste lange innlegg, Såpeoperaen rundt Nordnorsk Kunstmuseum, går hun av skaftet i et forsøk på å formidle hvilken kronidiot undertegnede er.

Ifølge Johansen har jeg jeg gjort meg skyldig i flere dødssynder.

Jeg har tillatt meg å forfekte synspunkter på hva som er kunst, herunder billedkunst, og hva som er oppgavene til Nordnorsk Kunstmuseum – uten å ha faglige forutsetninger for dette. Og det har endatil ikke nyttet at en instituttleder ved Universitetet i Tromsø har belært meg om hva kunst er.

Det er med en smule undring jeg registrerer at en person som tidvis også figurerer som journalist, trenger å bruke en slik storslegge for å hamre på plass et kunstsyn som har «aktivisme» som hovedparole. Tilliten til fundamentet for dette kunstsynet kan ikke være særlig stor når avvikende synspunkter må høvles ned med så mye rop og skrik.

Jeg forbeholder meg fortsatt retten til å betvile at det er kunst å servere sprit slik det gjøres på forestillingene til Amund Sjølie Sveen og hans Nordting. I mine øyne er det heller ikke kunst å arrangere bussturer for å se hvordan de rike bor i Harstad. Og at det er kunst å formidle Nordtings gamle og oppbrukte slagord «Make the North Great Again» gjennom en lysinstallasjon på Svalbard, vil jeg anta at det er flere enn jeg som har problemer med å fatte. Like lite som det er billedkunst når Nordting skal ha butikk på Svalbard for å selge sine jakkemerker, t-skjorter og andre reklameeffekter.

Hvordan et nytt stunt med Nordting på Svalbard kan være med på å realisere formålet til Nordnorsk Kunstmuseum, er i det hele tatt en gåte for meg. Det tillater jeg med å gi uttrykk for. At spaltisten Johansen blir så kraftig provosert av det, forteller meg at hun har et stykke veg å gå før hun skjønner hva ytringsfrihet er.

Johansen framstiller det som om jeg skal ha avslørt en stor forretningshemmelighet ved å skrive om museets planlagte samarbeid med Nordting. Den tidligere direktøren skrev dette i et innlegg i iTromsø 6. april:

«Planen for Svalbard 2020 er et banebrytende samarbeid med «folkebevegelsen» NORDTING om et stedsspesifikt bestillingsverk med utgangspunkt i Svalbard-traktatens 100-årsjubileum. Dette er et pilotprosjekt for å utvikle nye måter for Nordnorsk Kunstmuseum å være tilstede, deltagende og medskapende i Longyearbyen på.»

Tidligere Nordting-samlinger har vært kjennetegna av vodkaservering, markedsføring av slagordet «Make the North Great Again» og butikksalg av egne effekter. At det ville bli noen ny «kunst» på Svalbard, var det derfor ingen grunn til å anta.

Når Nordnorsk Kunstmuseum selv har bestemt at styredokumenter som er sendt styrets medlemmer, er offentlige med mindre de eksplisitt er angitt som ikke-offentlige, skulle man tro at en journalist – som Johansen som allerede nevnt også opptrer som – evner å forstå at det ikke er grunnlag for å lage huskestue om innholdet i slike offentlige dokumenter kan omtales i et avisinnlegg. Men i Johansen klarer kunststykket å definere slik omtale som brudd på «sedvanerett».

Johansen avslutter også denne gangen sitt innlegg med å rope ut sitt krav om at direktøren må gjeninnsettes. Jeg forstår at det er en uutholdelig tanke for henne å måtte oppgi sin rolle som sjøloppnevnt hoffdame ved museet. Men jeg tror neppe hennes egne artikler i etterkant av direktørens avgang har økt sannsynligheten for at dette ønsket skal gå i oppfyllelse.