Norge har økonomiske problemer: Forskjellene mellom folk øker.

I fjor gikk vi med et underskudd på 277 milliarder kroner i handelen med andre land korrigert for petroleum. Og i enkelte deler av landet står mer enn 40 prosent av folk i arbeidsfør alder utenfor arbeid.

Førti prosent er en så stor andel at det kan være vanskelig å tro. Men tall fra SSB dokumenterer at det er reelt. Varsellampene lyser for oss som ønsker at Norge skal være en velferdsstat med trygghet og framtidstro for det brede laget av befolkningen.

Også før virusutbruddet hadde vi disse grunnleggende økonomiske problemene. Etterpå har de bare blitt mer problematiske. Kort fortalt er det særlig to grunner til dem.

For det første: Mangel på eller svak industri- og næringspolitikk fra nasjonale myndigheter. Fastlandsindustrien er for liten. Arbeidsplassene er for få.

For det andre: Negativ lønnsutvikling for mange av våre folk på gulvet. Useriøse eller kriminelle forhold i flere deler av arbeidslivet gjør at enkelte arbeidstakere innenfor blant annet renhold, bygg og servering tjener reelt mindre i dag enn for ti år siden.

Det samlede resultatet er at trygge arbeidsplasser med en lønn å leve av blir en mangelvare. Særlig for folk uten fullført utdanning er konkurransen om jobbene hard. Noen steder i landet er vi prosentvis nå helt nede på 50-tallet i andelen som har jobb – omtrent halve folket i arbeid.

Mellomkrigsårene var en annen kritisk tid for norsk økonomi. Arbeidsplassene var for få. Forskjellene var store. Hele folket i arbeid ble meislet ut som Arbeiderpartiets politikk og budskap. Enkelte innvendte at hele folket i arbeid ikke var mulig, og at budskapet derfor ikke kunne brukes. Men Martin Tranmæl spurte retorisk om de mente man heller burde gå til valg på «halve folket i arbeid». Ironisk nok er flere steder på vei dit i 2020.

Arbeiderpartiet og Tranmæl valgte offensiv tale i en krevende tid. De visste at konsekvensene og kostnadene ville bli for store dersom problemene fikk bite seg fast og folk ble stående utenfor arbeid. Sjelden, eller om noen gang i norsk historie, har et politisk budskap vært så vellykket.

Velgerne stemte for hele folket i arbeid. Få valg har hatt så stor betydning for forandring og forbedring av landet på lang sikt. Dette ble startskuddet for velferdsstaten vår, med markant bedre forhold for vanlige arbeidsfolk og familier. Einar Gerhardsen forsterket retningsvalget for arbeidsplasser i hele Norge etter andre verdenskrig. Han forsterket gjennomføringen av visjonær og praktisk politikk klekt ut før og under krigen.

Arbeid til alle er nå mer framtidsrettet enn noen gang i moderne tid. Det blir førende for politikken på felt etter felt når vi skal få et mer rettferdig Norge etter stortingsvalget.