FRA SIDELINJA:

Smittevernets soldater

Smittevernjegerne bruker nå sine fullmakter til å sperre folk inne. Enten det er i lugarene på «Roald Amundsen» eller inne på dyre hotellrom.

SMITTEVERN: De fleste i Norge heier på de som legger ned arbeidstimer for å holde virusdjevelen i sjakk.   Foto: Håkon Steinmo

Spaltist Herman Kristoffersen.   Foto: Knut Jenssen

meninger

De pålegger alle som de har en viss mistanke til karantene på ukevis. Smittevernloven gir dem en utvidet mulighet påtalemyndigheten bare kunne drømme om i tidligere tider. Da måtte det en rettsavgjørelse til for å holde noen innestengt over den lovbestemte tiden på et døgn eller så.

Koronaen har nå åpnet nye dører som vi her ute trodde var stengt for godt. Alt begrunnet i smittevernet og frykten for at viruset skal blomstre opp igjen ettersom samfunnet ble åpnet opp på flere områder. Ingen tør nå å nekte for disse tiltakene om en ikke vil finne bildet sitt i avisen rett bak dødsannonsene.

Dette høres autoritært ut, men er det kanskje ikke. Av hensyn til alles felles beste har smittevernloven på en måte skåret igjennom hele rettsstatens prinsipper og utstedt fullmakter en bruker der de trengs.


FRA SIDELINJA:

«Pandemiens sosiale klasser»

Nå handler det ikke lenger om Gucci, Prada eller Tesla- assesoarer.


Minner bare om at i Wuhan, Kina i april og mars sveiset man igjen ståldører for at folk ikke skulle kunne komme ut på gata igjen med smitte. Alt for å stoppe det smarte viruset fra og spre seg i befolkningen.

La det være sagt med en gang. Få her ute har vesentlige merknader til virksomheten og denne lovbruken for tiden. Tvert imot gleder vi oss over hvordan Hurtigruten ble satt under administrasjon. Leger med og uten papirer ble resolutt sperret inn på lugarene sine og selv fakta greide ved pressens hjelp å sive ut i samfunnet selv om Hurtigrutens ledelse hadde jobbet hardt for at det ikke skulle skje. Denne gang tok imidlertid smittevernet i kommunen makta og sørget for at virkningen av skandalen ble noe mindre enn en kunne frykte.

Nå letes det land og strand rundt etter de som var smittet på Hurtigruten. Har en vært på dette cruiset kan en aldri være trygg for at ikke en sykepleier kommer på døra en dag og stenger en inne et par uker. Det kan være den ubehagelige prisen for at en drister seg på opplevelsesferie midt under koronapandemien.


Fra sidelinja

«Mange forskjellige liv»

Er vi som er født med en slags arisk sølvskje i munnen blitt helt tullete, spør spaltist Herman Kristoffersen.


I dag går også våre tanker til Spitsbergen hvor skipet «Roald Amundsen» kom fra. Skulle smitten gjort landlov der, får vi en påminnelse om hvordan et sted uten et sykehus klarer seg under en pandemi.

Frykten for at en ny virkelighet skal møte oss i form av større smitte har nå gjort at kommunen skaffer seg flere folk til det omfattende arbeidet med å spore hvor smitten kommer fra, hvilket nachspiel hvem har vært på. Ingenting blir heller lettere med alkoholforbudet som tvinger fram altfor mange etterpåfester.

I samfunnet vårt har vi mengder av kvalifisert personell som med myndighet reagerer på nye utbrudd av smitte. Sykepleiere og leger i hvite dresser står nå i denne første linjen og utøver sin makt over oss.


Fra sidelinja

Uten renholderne stopper hele kommunen opp

Nå i etterdønningene etter Korona har vi fått vite at det ikke fins penger til en tariffrevisjon i kommunen. Hva med å unnta renholderne for denne tvangstrøya og bidra til litt anstendighet med de smulene som tross alt fins, spør Herman Kristoffersen.


Vi vet fra før at folk fra helsevesenet normalt er av det vennlige slaget. Mildhet er et kjennetegn der de normalt går pasientene til hånde. Det er fortsatt pasienten som bestemmer forløpet og behandlingen av en eventuell sykdom i en helseinstitusjon. Det har de lært i utdanninga si.

Ikke slik nå, for nå er rollene på et vis byttet om. Nå er det blitt sjefens time og karantenen er rett rundt hjørnet om mistanken vokser. I andre enden truer bøter om en ikke er enig.

Alt dette gjør at selve loven er massiv. Det er et lovverk som utsteder fullmakter til helsemyndighetene og parkerer alle som trodde de satt på andre løsninger.

Nå er saken med Hurtigruten og håndteringen av pandemien også blitt politisak. Hurtigruten skal granskes og de skyldige skal finnes. Hvem det er i dag er et åpent spørsmål, med unntak for at en direktør vi aldri har hørt om er blitt permittert.


Sett fra sidelinja:

«Hva skjulte seg bak koronaen?»

Det er mye en kunne ha sagt om denne regjeringen, men i det minste så danset de og lo mens vi var redde. Vi gir egentlig også blaffen i om Erna liker ananas på pizzaen sin eller ikke. Det er slikt en kaller en privatsak.


Her ute i bygatene sørger vi nå over at kystruten har fått seg en saftig smell som vil gjøre det vanskeligere å selge opplevelsesturer i fremtiden. For ikke å si å omsette hele selskapet.

Alt dette reiser nå et annet og nytt spørsmål. Hvor sterk er konstitusjonen vår? Grunnloven. Hva annet kan sette vanlige rettsprinsipper til sides? Selvsagt med et visst element av frivillighet fra den enkelte. Kan vi tenke oss en situasjon hvor våre tilvante lover og borgerlige rettigheter blir satt under et så sterkt press at vi ikke kan stå opp mot det?

Er det bare pandemien som forårsaker dette? Eller kan vi noen gang komme i samme situasjon som i USA hvor selve konstitusjonen er utfordret av en president som tror at han kan finne på hva som helst for å klore seg fast i embetet. Der har folk allerede tatt til gatene for å vise sin avsky mot diktatorspiren før «Sleepy Joe» forhåpentligvis tar over rundt nyttår en gang?


FRA SIDELINJA:

Smitte og matematikk

– Noen sjapper har aldri vært helt stengt i Tromsø, mens Oslo har hatt et iransk terrorregime fra forbudstiden, hvor alkohol er bannlyst, skriver Herman Kristoffersen i dette innlegget.


Likevel i dag i lille Norge står nok de fleste bak smittevernet og heier på de mange kvinner og menn som legger ned arbeidstimer for å holde virusdjevelen i sjakk.