Med fare for å fremstå som både gamlis og nostalgiker, åttitalls og avskiltet, våger jeg likevel å stille spørsmålet: Hva skjedde med dansen? Menneskeheten har danset i tusenvis av år, av tusenvis av årsaker, men mest glede. Så har vi brått fått en generasjon som står helt i ro. Hva er greia? Er gleden borte?

Det var på en fest for litt siden at tanken igjen slo meg: Det er bare vi som danser. Med vi mener jeg pluss/minus femti, med god margin. De som er mye eldre danser selvsagt også, i alle fall inni hodet. Og de litt yngre. Men de som er mye yngre, folk i ten- og tjueårene, sitter på stolene sine. De ser på oss andre – jeg tror i noen innbilske øyeblikk at de liker å se på våre noenlunde koordinerte bevegelser – men de sitter like fullt i ro.

Unntaket kom da det i orkesterets pause ble spilt litt partymusikk, som det heter. Da var de på beina og hoppet litt opp og ned. De hoppet for så vidt i takt, og så ut til å kose seg, så vi lot det passere som en slags dans. Det fine med «dansen» var at den var egalitær, alle kunne være med, krevde ingen kvalifikasjoner – men utover det var det ikke et veldig inspirerende syn.

Da jeg kom til Tromsø i 1989 var det et yrende danseliv i byen hver eneste helg. Boccaccio og Nobile håndterte lange køer med festglade folk som ville inn og svinge både beger og body. Selv hadde jeg brukt hele åttitallet på å forberede meg hjemme på Finnsnes, i en salig blanding av bygdefester og diskotek (ungene mine ler av dette fordums ord). Mitt inntrykk var at nær sagt alle danset, noen hele tiden, andre bare den aller siste.

Vi hadde god hjelp, vi som vokste opp i denne perioden. 70-tallet ga oss filmer som Saturday Night Fever og Grease, åttitallet brakte oss både Flashdance, Footloose og Dirty Dancing. Vi kunne imitere James Brown, Michael Jackson, Jennifer Beals, John Travolta og Olivia Newton-John. Selv en tometers mann som meg hadde moonwalken inne (det er en Michael Jackson-greie), og tok den i bruk hver eneste helg.

Danseinteressen i Tromsø var faktisk så stor på åttitallet at det ble arrangert noe som het tedans på byens utesteder, helst på Roger`s eller Yonas. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det ble kalt tedans, men kanskje fordi det fant sted i engelsk tetid, altså tidlig ettermiddag. Da innfant ungdom som ikke var gamle nok til å gå ut på kvelden seg på utestedene og fikk testet dansegulvet og discokula. Vi kunne nesten ikke vente med å bli gamle nok til å komme inn på ordentlig.

Dansen hadde flere funksjoner. Det var først og fremst gøy. Dernest var det en måte å vise seg fram på – omtrent som man presenterer seg på Tinder i dag. Så var det selvsagt en måte å bli kjent med folk på, jeg kan fortsatt kjenne på kaldsvetten i nevene og skjelvinga i stemmen fra de gangene jeg tok mot til meg og bød opp en vakker jente fra en annen liga enn min egen.

Kristne miljø fikk det for seg at dans kunne være syndig på et vis, at det ene ledet til det andre, liksom. Det var nok noe i det, dans hadde også en fysisk dimensjon, men det var sterkt overdrevet, de fleste danser var bare god trim. Men de mest konservative kristne ble likevel så opptatt av å forby dans at de også var imot stående sex, fordi det kunne føre til dans.

Det er mulig mørkets menn og kvinner vant fram i sin taktløse kamp, for nå er det altså slutt. Diskotekene fins ikke lenger, tedansen er borte for lengst, det undervises knapt i dans på skolene, dansekonkurransene er borte og det fins ingen som er kjent på byen for lekre «moves» lenger. Jeg spurte min yngste datter om det virkelig stemmer, at det er helt slutt på dansen?

Hun bekreftet at det er mer eller mindre slutt, i alle fall pardans, det er et fullstendig glemt kapittel. Det fins fortsatt et frimerke av et dansegulv på noen utesteder, hvor de hopper opp og ned til partymusikk innimellom, meldes det. Den rolige sistedansen, som til og med ølhundene fikk med seg før i tida, trengs ikke lenger. «Vi har Tinder til slikt, pappa», sa hun.

Det er tyngende informasjon, dette. Ikke fordi det rammer meg selv – jeg og min generasjon kommer aldri til å slutte å danse. Det er tyngende fordi mine barn – og en hel generasjon unge – aldri skal komme til å oppleve spenningen ved å by opp, gleden ved å få ja, varmen når hun legger hånden på skuldra di, samhørigheten når vi får trinnene til å stemme, og den deilige sitringen i kroppen når hun forsiktig lener kinnet sitt mot ditt.

Det er ikke sikkert at menneskeheten har danset i tusenvis av år fordi de var glade, det kan være at dansen i seg selv gjorde dem glade. Kanskje generasjon prestasjon hadde hatt det bedre med seg selv om de danset mer? Kanskje skulle det nye emnet «livsmestring», som skal gjennomsyre de nye læreplanene, ganske enkelt vært erstattet med dans?

I så tilfelle: Hvis en skoleklasse trenger et swingkurs, så stiller jeg.

Stein-Gunnar Bondevik. Foto: RONALD JOHANSEN