Se for deg denne reklamefilmen: En toppolitiker med vind i håret, ute i skogen. I helikopter over grønt, vakkert og vilt landskap. Ordene «Miljøtiltak!» Gjødsel! Supereffektivt!» Hurtige sceneskifter, presis klipping. Smil, entusiasme. Litt mer frodig natur.

Det høres ut som en norsk parodi på amerikansk valgkamppropaganda. Fordummende hjernevask som vi smiler overbærende og hånlig av. Men denne reklamefilmen er et ferskt produkt fra kommunikasjonsavdelingen til regjeringen. Nærmere bestemt Landbruksdepartementet.

Hva det reklameres for er litt diffust, men det er muligens først og fremst landbruksminister Olaug Bollestad (KrF). Så handler det visst om at statlig pushing av kunstgjødsel er den nye frelsen innen miljøpolitikk.

Det var NRK som gjorde flere oppmerksomme på den påkostede propagandasnutten som ligger på departementets Facebook-side. Samtidig hørte vi at biologene er svært skeptiske til stuntet.

For mens arbeidsmaurene på gulvet for lengst har fått med seg at kunstgjødsel er en miljøversting og pliktoppfyllende betaler mer for de økologisk dyrkede tomatene, så slipper altså landbruksministeren egne krøller og adrenalin løs i ukritisk jubel mens tonnevis av kunstgjødsel slippes over den norske utmarka.

Vi har alle våre svin på skogen, lite flatterende øyeblikk som forhåpentligvis ikke finnes på film. Det er fascinerende, men også skummelt at en toppolitiker villig deler denne helikopterturen og presenterer direkte tull om hva som er bærekraftig, grønn politikk. Ifølge propagandafilmen handler det om å frese opp veksten på skogen, for da forbruker den like mye CO₂ som 100.000 biler produserer i året.

Sverre Lundemo, biolog og seniorrådgiver i WWF forklarer noe av problemet med tiltaket. Noen trær vokser fortere på kunstgjødsel, mens en drøss skogbunnarter som bærlyng, lav og mose dør. I tillegg støtter ingen forskning at kunstgjødsel er harmløst for det finjusterte mangfoldet i jordsmonnet. Tiltaket er med andre ord kortsiktig, lite gjennomtenkt og på sikt aller mest ødeleggende. Et forsøk på å innkassere et midlertidig grønt alibi.

Det virker litt som å dele ut amfetamin i kantina på ungdomsskolen,- for alle ser jo hvor glade og vitale barna virker resten av skoledagen. På sikt visner selvfølgelig både ungdommene og familiene deres hen, men de brede glisene og spillåpne øynene vitner om en energisk positivitet lenge nok til at det er mulig å klippe sammen ett minutts propagandafilm om at det fantastiske rusmiddelet bør inn i ernæringspyramiden på lik linje med gulrøtter og fisk. Men det faktum at det er mulig betyr ikke at man bør falle for fristelsen å bruke skattepenger på å produsere feilinformasjon og søppel til allmennheten.

NRK lot landbruksministeren få anledning til å imøtekomme innspillene fra dem som vet hvordan skogen fungerer. Men Bollestad er urokkelig i sin tro på kunstgjødsel som solid miljøpolitikk. Hun henviser til at dette har Stortinget vedtatt, som om det slår tilbake de faglige motforestillingene.

Det åpenbare spørsmålet er hvorfor i all verden det iverksettes tiltak som ikke er kvalitetssikret. Er dette et tegn på en generell unnfallenhet eller er det bare miljøspørsmål som behandles så lettvint Løvebakken?

Så kommer undringen om denne propagandastilen er det nye kjennetegnet for norsk toppolitikk.

Det er ikke første gang regjeringen tar seg et skamløst bad i skattebetalernes pengebinge og serverer en tvilsom film i retur. I 2015 presenterte daværende justisminister Anders Anundsen (Frp) en film om seg selv og et selektivt bilde av rikets sikkerhetssituasjon. Filmen, som ble publisert på regjeringens nettside, minnet mest om en temperaturmåling i et ekkokammer av fremmedfrykt.

Ifølge ministeren selv var det hele ment som en saklig motvekt til det misvisende verdensbildet som blir servert gjennom norsk mediene.

Filmen ble mottatt som pinlig pute-tv og endte opp som kjærkommen mat for nasjonens satirikere. Et bevis på at ministere også er som folk flest og kan drite seg ut. Dumt, men litt søtt liksom.

Like søtt er det ikke når politiske reklamefilmer ser ut til å stadig bli mer vanlig i Norge. Kringkastingsloven forbyr reklame for livssyn og politiske budskap på TV, men dette er tillatt i radio og i audiovisuelle tjenester på nett.

En utdatert lov, med andre ord. For tv har ikke lenger posisjonen som den eneste, viktige formidlingsplattformen. I dag henter en betydelig del av befolkningen hovedsakelig nyheter og informasjon fra sosiale medier.

Det er fristende å sende utfordringen tilbake til våre folkevalgte, at denne loven må oppdateres. Det utnyttes grovt at det er fritt fram å produsere politisk propaganda på de mest populære nettportalene, hvilket åpenbart ikke var intensjonen med loven. Men dessverre blir vel det som å sette geita til å vokte havresekken.

Inntil videre må vi minne oss selv og hverandre om å ikke tro på alt vi ser og hører. Film er fremdeles stort sett fiction.