Direktørene i Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt, Sissel Rogne og Ole Arvid Misund, har skrevet et innlegg med noen kritiske bemerkninger til forslagene fra Aps nordområdeutvalg. Rogne og Misund har ofte kloke refleksjoner, og det er bra å se at de «applauderer Aps høye ambisjoner for utvikling i nord». Da har vi samme mål.
Der jeg skiller lag med Rogne og Misund er når de skriver at Ap vil «fragmentere og byråkratisere» når vi foreslår ny kunnskapsoppbygging i nord, blant annet ved et nytt senter som kan styrke norsk kompetanse om bærekraftig havforvaltning globalt. Tvert imot vil det styrke vår samlede havkompetanse. Med større ambisjoner enn dagens Høyreregjering er det nordområde nok til alle.
Det er behov for en ny giv i nordområdepolitikken for å styrke Norges rolle i nord, snu den negative befolkningsutviklingen og sørge for nordområdene som økonomisk motor for nasjonen. Å bygge sterke kompetansemiljøer i nord er helt avgjørende. Nordområdenasjonen Norge bør påvirke samtalen om utvikling i Arktis med kunnskap som faktisk stammer fra Arktis.
Dette er bakteppet for at Aps Nordområdeutvalg la fram rapporten «Større, nærmere og grønnere» i forrige uke. Vi slår fast at når 80 % av de norske havområdene ligger i nord tilsier det at mer av kompetansen om hav burde ligge der, nært ressursene og næringene som forvalter dem. Blant forslagene er et nytt forskningsløft i nord, et senter for å styrke den sikkerhetspolitiske dialogen, etablere et større, samlet fagmiljø om fiskeri- og havbruksjuss, samt økt kompetanse på beredskap og romvirksomhet.
Til tross for motstand i starten, har historien vist oss at det var vellykket å basere Norsk Polarinstitutt i Tromsø, at Havforskningsinstituttet har en avdeling der og at vi har sterke fagmiljøer ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Dersom vi skal ha større ambisjoner for Norges posisjon i Arktis bør vi også se på muligheten for å bygge nye miljøer på områder vi kan ta en sterkere posisjon enn i dag.
Det er ingen overraskelse at det kommer reaksjoner på at utvalget foreslår å dele Fiskeridirektoratet. Fiskeridirektoratet er et av våre viktigste fagmiljøer, og spiller en avgjørende rolle langs kysten. Forslaget om å dele direktoratet har en prinsipiell begrunnelse, og vi mener det kan styrke jobben som gjøres. På andre områder har man skilt disse rollene, for eksempel mellom Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet. Så har vi sagt at en ny tilsynsdel kan legges til nordområdene, der mye av aktiviteten foregår. Dette vil ikke bety færre ansatte, men heller en oppbygging av kapasiteten. Nå skal forslaget behandles i Arbeiderpartiet, der Rogne og Misunds argumenter også blir lyttet til.
Noe som er mer overraskende er at direktørene tar til orde mot et nytt senter for bærekraftig havforvaltning globalt, og det er litt vanskelig å følge argumentasjonen. De mener man må tenke stort og modig, men det er vanskelig å få øye på hva ledelsen i Havforskningsinstituttet og Polarinstituttet mener skal bygges opp i nord. De anerkjenner forhåpentlig Norges sentrale nøkkelrolle i nordområdene, men ser ut til å mene at man har de kunnskapsmiljøene man trenger allerede. De mener det er negativt med fragmenterte fagmiljøer, men ønsker ikke å øke samhandlingen og forsterke de fagmiljøene som nå er relativt små.
Jeg er uenig. Hvis vi løfter blikket og ser hvilke strategiske grep Norge må ta for å styre utviklingen i nord og påvirke den arktiske dialogen, ser man at økt kompetanseoppbygging er et særdeles klokt grep.
Vi skal utvikle nordområdene det neste tiåret med kunnskapen og engasjementet til fagmiljøer fra hele landet. Havforskningsinstituttet, universitetene i Oslo og Bergen, NTNU og SINTEF er bare noen av dem. Vi kommer likevel ikke unna at Norges rolle i nordområdene i stor grad defineres av hva vi konkret gjør i nord, på bakken.
USA, Russland, Kina og EU har alle ambisjoner i nord, og til dels motstridende interesser. Det foregår diskusjoner i EU om Arktis som en uregulert sone som bør vernes. Kina bruker store ressurser på sin arktiske strategi. I dette bildet må Norge være i front kunnskapsmessig. Å bygge kompetansemiljøer med tyngde i nordområderelaterte spørsmål, ikke minst hav, klima og sikkerhetspolitikk, er en nøkkel for å gi Norge større definisjonsmakt i møte med stormaktene.
Nordområdeutvalget mener et nytt senter for bærekraftig havforvaltning globalt vil bidra til nettopp dette, og kan styrke Norges posisjon internasjonalt. Når klimaendringene fortsetter, isen trekker seg tilbake og aktiviteten i nord samtidig øker er det behov for å tenke nytt om hvordan vi forvalter havet, og sørge for at Norges syn får gjennomslag internasjonalt. Aktiv tilstedeværelse gjennom forskning og kompetanseutvikling vil sikre norske interesser.
Til tross for at jeg har en mistanke om at Rogne og Misund mener det, vil ikke et nytt senter for bærekraftig havforvaltning globalt, lokalisert i nord, true Havforskningsinstituttet. Havforskninga har en omsetning på rundt 1,5 milliarder kroner og rundt 1000 ansatte. Jeg klarer ikke å se hvordan et senter med en brøkdel av de ansatte og med andre oppgaver enn de eksisterende instituttene skal utgjøre en trussel. Tvert imot vil det styrke vår samlede havkompetanse.
At vi hever ambisjonene for hvilken kompetanse vi skal bygge i Norge kan være en fordel for de allerede etablerte miljøene. Det forutsetter at det fortsatt samarbeides og samhandles tett mellom de norske kunnskapsmiljøene, og at man vurderer hvordan nye initiativ kan styrke også de etablerte institusjonene. Nordområdeutvalgets håp er at den videre diskusjonen om kompetansebygging i nord har det fokuset.
Sagt med andre ord: Med større ambisjoner er det nordområde nok til alle. Men det vil kreve at vi løfter blikket og evner å tenke utover vår egen horisont.