Det er en tid for alt, og høsten er jo en tid for ettertanke. Mine tanker denne høsten går til Finnheia. Det slår meg at en vår, en sommer og snart en høst har gått til folkeopplysningsarbeid for mange. Mange av Tromsøs innbyggere har brukt uker, måneder og faktisk også år på saken om Finnheia. De har brukt av sin fritid. De har gått dokumenter, utsagn, rapporter, nøkkelargumenter og regelverk i sømmene. De bærer ekspertise på området.
De har ingen bakenforliggende motiv, som for eksempel tykkere pengebok eller prestisje. De mener at Finnheia skal bevares kun på objektivt grunnlag og på bakgrunn av sakens fakta. Disse menneskene har gjort et ufattelig stort og grundig arbeid for å vise hvorfor planer om utbygging av en hyttelandsby på Finnheia burde skrinlegges. Hvem er disse menneskene? De er mennesker fra alle lag i samfunnet og representerer derfor et bredt utvalg av befolkningen.
Hvem skulle egentlig gjort denne jobben? Hvem skulle pekt på essensielle forhold og bidratt inn for å åpne øynene på politikere og folk generelt? Hvem skulle fungert som et slikt organ? Hvem skulle gått nøkkelpersoner i sømmene, saumfart dokumenter og rapporter, fordypet seg i regelverk, belyst gråsoner og pekt på uavklarte anliggender? I det hele tatt: rettet kritisk søkelys og overvåket saken?
Media. Media skulle gjort det. De skulle utøvd sitt fag her. De skulle drevet gravejournalistikk og vært våkne fra dag én. Stilt kritiske spørsmål. Løftet fram kritikkverdige funn. For denne saken er ikke en tabloid småsak eller plumpt underholdningsstoff. Utbyggingsplanene skriker etter et redaktørstyrt medie som tar sitt samfunnsoppdrag på alvor. Her er soleklare ubalanser mellom faglige råd og det kommunestyrerepresentantene eventuelt kommer til å fatte vedtak på. Men det har de ikke, og folket har vært tvunget til å fylle denne funksjonen.
Den fjerde statsmakt handler om nettopp dette: å spille en avgjørende rolle for maktbalansen i vårt samfunn. Å være vaktbikkja. Når den forvitrer kommer ting raskt i ubalanse og uheldige maktstrukturer kan oppstå. Dette er ikke å rette en pekefinger for å fordele noe skyld. Dette er å etterlyse at mediene faktisk fyller denne viktige funksjonen. Det er absolutt på sin plass. Når man i saken om Finnheia opplever at vaktbikkja sover, så er det jo lett å tenke at den gjør det i andre saker også. Hva vet vi egentlig om maktstrukturer og beslutningsprosesser i dag? Hvis ingen passer på?
Om bevaring av Finnheia vinner fram skal disse menneskene og kloke, fremtidsretta lokalpolitikere kunne klappe seg selv på skuldra. Om Finnheia havner under gravemaskiner, skal Arctic Center få stå som et monument over lokalpolitikernes alvorlige mangel på dømmekraft. Men også om et lokalmediene som sviktet.