Saken om Arctic Center og hytteby på Finnheia skal nok en gang opp i kommunestyret. Politikerne må nå velge om de vil tro på et samlet fagmiljø som fraråder ødelegging av uerstattelige naturområder, eller støtte opp om et risikofylt gigantprosjekt. I en svært splittet by, er bevaring av Finnheia det minst kontroversielle alternativet.
Arctic Centers planlagte rasering av Finnheia og fjellsiden på Lille Blåmann er svært omstridt, og tuftet på usikre argumenter. Finnheia er et fantastisk friluftsområde, men egner seg ikke for hyttetomter. I myrområdet er det ingen midnattssol, og knapt nok kveldssol. Vinterstid ligger det i skyggen hele ettermiddagen. Vi må merke oss at Arctic Center, som selv markedsfører seg som et helårlig reiselivsresort, kun har rett til å drifte et alpinanlegg på vinteren. De kan med andre ord ikke tilby heisturer om sommeren – verken for turister som ønsker å beundre utsikten og midnattssolen fra toppen av Lille Blåmann, eller for syklister som vil prøve seg i bakkene. Alle som har vært i en alpinbakke på sommerstid vet også hvor trasig det er å gå på fottur i et slikt ødelagt terreng.
Vinterstid vil flombelysningen fra alpinanlegget lyse opp himmelen så kraftig at nordlyset blir borte for turister og fastboende. Er det virkelig troverdig at kresne hyttekjøpere vil ut med flere millioner for en hytte her – uten midnattssol og nordlys? Samtidig vil hundrevis av hyttetomter innskrenke allemannsretten betraktelig. Hvor attraktivt er det å gå på skitur midt i en hytteby?
Turistnæringen skyves foran med fagre ord. Merkelig nok har ingen turistaktører kunnet sannsynliggjøre at byens turistnæring lider under fraværet av Arctic Center. Dette i en by som over flere år har hatt landets desidert høyeste hotellbelegg. Aktører i bransjen sier tvert imot at de knapt har hørt turister etterspørre alpinanlegg. Siden mars i år har jeg også merket meg at den generelle interessen for afterski har stupt betraktelig.
Saken er svært splittende for Tromsø by. Bevaring av Finnheia og et nei til Arctic Center er det minst kontroversielle alternativet, rett og slett på grunn av klimatrusselen vi står overfor og det vi nå vet om myr. Når man ser at veien man kjører på svinger brått, hjelper det ikke å lukke øynene og fortsette rett fram. For 40 år siden var nok naturvern mer underordnet, men i dag kan ikke politikerne late som om de ikke vet hvor viktig myra er for dyre- og planteliv, og for lagring av drivhusgasser som CO2 og metan.
Ikke engang rapporten som Arctic Center selv bestilte fra NIBIO la skjul på at nedbygging av Finnheia var problematisk. Den understreket nemlig at også omkringliggende naturområder ville bli sterkt berørt, blant annet Håkøybotn Naturreservat som ligger rett nedenfor. Det er faktisk forbudt å gjøre inngrep som forstyrrer vegetasjon og dyreliv i vann og på land i naturreservatet. Dersom myra på Finnheia erstattes av et en hytteby på størrelse med halve Tromsøya, er det mye vann som ikke får sin naturlige oppbremsing på sin vei mot havet. Naturreservatet vil selvsagt bli dramatisk forandret.
At man av og til blir nødt til å velge mellom sårbar natur og utvikling er en kjent problemstilling. På Kvaløya er det nylig bygget en gigantisk og omstridt vindmøllepark, og snart skal man kanskje i gang med bygging av ny innfartsvei til byen. Mange håper også at det vil bli mulig å ta toget til Tromsø en gang i fremtiden. Alt dette vil være på bekostning av sårbar natur, men man kan i det minste argumentere for at transport og kraftproduksjon er av vesentlig betydning for samfunnet. Det samme kan man ikke si om Arctic Center. Hvor setter man grensen for omfattende naturinngrep?
For Finnheia finnes ikke noe kompromiss. Det hjelper ikke om man kjører myra vekk med elektrisk lastebil, serverer økologisk kaffe på byggeplassen og bruker arbeidsklær av resirkulert bomull. Et område som voksne og barn har hatt glede og nytte av i generasjoner, vil bli erstattet av et privatisert hyttefelt for de få, og et alpinanlegg for dem som har råd. Det skal skapes 100 arbeidsplasser, noe som er oppsiktsvekkende lite. Hvor mange som kan forsvinne snakkes det ellers ingenting om.
Uten Arctic Center vil Tromsø fortsatt være et fantastisk sted å bo, slik det har vært i over 200 år. Kroken Alpinsenter blir snakket ned av mange, men vi må huske på at her har man faktisk mulighet til å stå på ski i midnattssol. Med mindre utbedringer der kan man både forlenge vintersesongen, og få sykkeltraseer om sommeren. I kort avstand fra Tromsø ligger Målselv Fjellandsby, et prosjekt som ligner på Arctic Center og som for øvrig har gått konkurs flere ganger. Flere av hyttene der står fortsatt usolgt. Det er de siste årene også brukt milliarder på å korte ned reisetiden til Narvik, som har et av landets beste alpinanlegg.
Hovedargumentet til Arctic Center er at det har vært planlagt i 40 år. Heldigvis er det dagens kommunestyrerepresentanter som skal ta avgjørelsen, og ikke de som var folkevalgt for 40 år siden. Ordføreren vil så veldig gjerne at hans partifeller skal godkjenne planene, slik at han og hans bror kan tjene penger på noe som vil ødelegge naturen. Det er imidlertid ingen selvfølge å få avkastning på høyrisikoinvesteringer.