Alzheimers sykdom er kun én av flere demenssykdommer som rammer den aldrende befolkningen. Sykdommen er imidlertid den hyppigste formen og utgjør hele 60–70 prosent av alle tilfellene.

Sykdommen er intenst studert de siste 10 årene med mange viktige oppdagelser. Forskere rettet tidlig fokus på amyloid beta, et protein som klumper seg sammen og danner avleiringer i hjernen. Håpet var at dersom vi kunne utvikle medisiner som fjerner eller redusere mengden av dette proteinet, så kunne vi kurere sykdommen. Dette så ut til å fungere i studier på dyremodeller, men det har dessverre ikke vist seg å være like effektivt når medisinene ble utprøvd på mennesker.

Nytt håp ble tent da nylige studier viste at slike medisiner kanskje kan bremse sykdomsforløpet for noen, men det er likevel ikke sikkert at slike medisiner vil kunne bli en allmenn kur mot sykdommen.

Ga vi medisinene for sent?

Vi vet i dag at Alzheimers sykdom er langt mer sammensatt enn først antatt og krever trolig flere nye tilnærminger for å kunne hindre, bremse eller stoppe utvikling i ulike faser av sykdommen.

Det er nemlig nå kjent at Alzheimers sykdom kan starte hele 10–20 år før sykdommen leder til påviselig svikt i hukommelse eller andre tankemessige funksjoner. Dette betyr at en kan ha sykdommen, men ikke ha tydelige symptomer. Dette kan være en skremmende tanke for mange, men det åpner også en mulighet for å bremse eller stoppe sykdommen før den får tid til å medføre større skader på hjernen. Det kan derfor være slik at medisinene mot amyloid beta proteiner ble gitt for sent, og at de kan vise seg å være mer effektive om en kan gi medisinene til de som er tidligere i sykdomsutvikling.

Hva med dem som har hatt sykdommen lenger?

Om medisinene som er utviklet i dag er mer effektive for å forhindre sykdommen i tidligere faser, hva kan vi da gjøre for å hjelpe mennesker som er i senere faser av sykdommen?

En mulig innfallsvinkling er hjernens immunforsvar. Vi vet nå at kroppens immunforsvar er en sentral bidragsyter til sykdomsutvikling. Tidlig i sykdommen kan immunforsvaret ha en positiv rolle ved å fjerne sykdomsproteiner og reparere skader, men senere kan en form for kronisk betennelse utvikle seg, som gjør skade på hjernen og blir en selvstendig pådriver av videre sykdomsutvikling. På dette stadiet i sykdommen kan medisiner rettet mot å fjerne årsaken til Alzheimers sykdom, altså amyloid beta proteinene, ikke hjelpe fordi sykdommen har gått inn i en ny fase.

En mulig ledetråd er studier som har vist at langvarig bruk av betennelsesdempende medisiner slik som ibuprofen, reduserer livstidsrisiko for Alzheimers. Selv om utprøving av ibuprofen mot Alzheimers sykdom ikke har vist å være effektiv i kontrollerte studier, peker dette på at en kanskje kan utvikle effektive medisiner som kan dempe betennelsesreaksjonen en ser i senere faser av sykdommen og således hindre eller bremse videre sykdomsutvikling.

Er det forutbestemt at noen får sykdommen?

Det er sant at det er en viss arvelighet for Alzheimers sykdom, og at sykdommen kan hope seg opp i enkelte slekter. Det er imidlertid viktig å påpeke at under 3 prosent av sykdomstilfellene er strengt tatt arvelige. Disse er i hovedsak forårsaket av genetiske mutasjoner som er knyttet til amyloid beta proteinet. Pasienter som har disse arvelige genvariantene, får sykdommen gjerne tidlig, før fylte 60 år.

De resterende 97 prosent av tilfellene utvikler sykdommen noe senere, oftest etter fylte 60 år. Årsaker til sykdomsutvikling i denne gruppen er mer sammensatte, men genetisk risiko spiller også en rolle her. Særlig er genvarianten «APOE-e4» knyttet til økt risiko for sykdom, men opptil 30 prosent av befolkningen har denne genvarianten og ikke alle får sykdommen. I tillegg bidrar flere andre gener til risiko, eller beskyttelse mot sykdommen.

Hva kan jeg gjøre selv for å redusere egen risiko: Det som er godt for hjertet, er også godt for hjernen! Alzheimers sykdom oppstår trolig på grunn av en kombinasjon av genetikk i samspill med livsstilsfaktorer og aldring. I motsetning til våre gener, har vi større mulighet til å påvirke egen livsstil og dermed redusere risiko for sykdom.

Av alle livsstilsendringer, så er regelmessig fysisk aktivitet noe av det aller beste du kan gjøre for å redusere din risiko for demens. Flere studier viser en betydelig reduksjon i livsløpsrisiko for demens dersom en er i regelmessig fysisk aktivitet, og dette er spesielt tydelig for demens forårsaket av Alzheimers sykdom (opptil 45 prosent redusert risiko!).

Det er også vist at en ikke trenger å løpe maraton for å oppnå beskyttende effekt av fysisk aktivitet. En studie dokumenterte blant annet at hverdagslige aktiviteter slik som husvask eller å rydde i garasjen er positivt – i prinsippet all form for fysisk aktivitet (stort eller lite) som øker lunge- og hjerte frekvensen. En mulig årsak til dette, er at bedring i hjerte- og karhelse kan hjelpe hjernen i å kvitte seg med sykdomsproteiner, slik som amyloid beta proteiner ved Alzheimers sykdom.

Det er vist at amyloid beta proteiner kan skade blodårene i hjernen, som i tur kan føre til mer opphopning av proteiner. Dette kan skape en ond sirkel som kan bidra til sykdomsutvikling. Derfor kan også andre livsstilsgrep som bedrer din hjerte- og karhelse, eksempelvis fysisk aktivitet, men også røykeslutt kan være av betydning for å redusere egen risiko for Alzheimers sykdom.

Flere studier har også vist at en såkalt «middelhavs diett» bestående av lavere mengde mettede fettsyrer, høyere inntak av umettede fettsyrer, et moderat alkoholinntak samt økt inntak av fisk, frukt og grønnsaker kan bidra til reduksjon av risiko for Alzheimers sykdom.

Tilstrekkelig med kvalitetssøvn er også vist i flere studier å være gunstig. Når vi sover, renses hjernen for giftstoffer som hoper seg opp gjennom dagen, og det er vist at dårlig søvnkvalitet har sammenheng med redusert fjerning av amyloid beta proteiner.

Til sist vil jeg dele en lite godt bevart hemmelighet når det gjelder å ta vare på egen fysisk og psykisk helse som jeg tør påstå også reduserer ens risiko for blant annet, Alzheimers sykdom.

En stor studie fra USA har fulgt livene til en gruppe deltakere i over 80 år (den startet i 1938 og pågår fortsatt!). Personer som er mer sosialt isolert og har færre gode relasjoner til andre (familie / venner) har større risiko for helseproblemer inkludert tidligere redusert hjernefunksjon og demens.

Jeg synes det derfor er vel verdt å fremheve at en god klem, en god samtale, pleie familie og vennskap, gjøre givende ting i fellesskap med andre er minst like viktig, ikke kun for å redusere din risiko for sykdom og demens, men mest viktig, for livet du lever her og nå. Det vil øke livskvaliteten både for deg selv og andre.