Fra sidelinja:

Slår et slag for båten: «Næh, er det mulig?»

Vår spaltist mener det er på tide at man gjenoppdager båten.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: RONALD JOHANSEN

meninger

Det går ei kule varmt blant båtfolket for tida etter at det ble kjent at fylket går inn for ei helårsferge mellom Nord-Senja og Tromsø, på bekostning av ei hurtigbåtrute som går mellom Tromsø og Lysnes, med stopp på Vikran og Tennskjær. Selv mister jeg båtforbindelsen til hytta, og skal derfor vokte meg for å prosedere saken.

Jeg vil i stedet skrive litt om fjorder og båter, i sin alminnelighet, fordi saken reiser noen spørsmål som vi må diskutere her i fjordområdene, uansett utfall av denne saken. Jeg har for så vidt nevnt det før, for noen år siden, da jeg luftet min grenseløse irritasjon over at det var stekt umulig å få daværende fylkesråd for samferdsel til å tenke så mye som en flik av nye tanker rundt båttilbudet.

Det er jo slik at vi bor i et område som er ganske dominert av hav. Landsdelens desidert største by ligger for eksempel på ei øy. Det meste av bosettingsmønsteret og kommunegrenser preges fortsatt av at båt var bindemiddelet for ikke altfor lenge siden, selv om det ble endret noe på sekstitallet, da en del nye veier og bruer kom på plass.

Paradoksalt nok er det gamle Hillesøy kommune, som omfattet Nord-Senja og vestre del av Kvaløya inntil 1964, som nå gjenforenes med helårs fergeforbindelse. Sånn sett er det en slags gjenoppdagelse av båt som bindemiddel, etter snart femti år med helårsvei mellom den ytterste nøgne ø og storbyen.

Det er på tide å gjenoppdage båten, for å si det forsiktig. Samferdselspolitikk har de siste tiår her hos oss i all hovedsak dreid seg om asfalt, tunneler og bruer, kort sagt: privatbilisme. Selv om vi fikk de berømte hurtigbåtene på vannet på 70-tallet, som en arvtaker etter «lokalen» som i sin tid trafikkerte hver eneste bygd og avhold her i egnen, så har vi nektet å ta den store diskusjonen om hva som egentlig vil gjøre vei i vellinga i fjordfylket. Alt har handlet om vei i hellinga.

Vi hadde nylig storfint besøk på hytta i Lenvika, ei lita bygd 3,5 mil nord for Finnsnes. Derfra kan man spasere seg en liten tur opp til en varde og kikke ut over landskapet hvor man fra nordlige Lenvikhalvøya ser rett over på Greipstad på Kvaløya, og til Andsnes i Malangen, og til Lysnes på Senja. Da jeg pekte over fjorden og sa at «Her ser vi Kvaløya, med Skamtinden i Ersfjord i bakgrunnen», utbrøt besøket «Næh, er det mulig?».

Hun som sa det var nok kanskje litt geografisk forvirret, og ble derfor veldig overrasket over at vi var så nært Kvaløya. Hvem kan laste henne – hun hadde jo kjørt i nesten tre timer for å komme hit, det aller meste av tiden i feil retning. Innerst i Balsfjorden hadde hun vært, og øverst i Målselv, før det etter hvert bar vestover og nordover igjen, nesten tilbake til utgangspunktet. Det er virkelig forunderlig å tenke på hvor langt vi har gått i å fjerne oss fra fjordene som daglig ferdselsåre. De ligger isfrie hele året, de er mer eller mindre innaskjærs og spart for tungsjø, de trenger ikke brøytes eller asfalteres eller skinnelegges. Alt man trenger å gjøre er å lage ei høvelig kai og sette en båt på havet, så har vi verdens beste infrastruktur, omtrent gratis.

I stedet driver folk og fabler om en ytre kystriksvei, for bil, med enorme naturinngrep til abnorme kostnader, og evige vedlikeholdsutgifter. Alt mens – det er altså ikke til å tro – fjorden fortsatt ligger der, ubrukt. Byene og bygdene våre ligger i all hovedsak i fjæra, alle sammen, vi kunne vandret ned til kaia og tatt båten til jobb og til kiropraktor, hver dag, alle sammen.

Men da må det tenkes helt annerledes. Man må se at båten er løsningen, at det bare er gjennom ny båttenkning at vi kan bygge nye og helt nødvendige arbeidsmarkedsregioner, og at moderne, utslippsfrie båter er vår lokale løsning på fremtidens helt nødvendige overgang fra privat til kollektiv transport.

Det første man da må gjøre er å sikre en måte å finansiere dette på som gir forutsigbarhet. Det går tog, hver dag, fra Hamar til Oslo, det trenger man ikke lure på – folk og bedrifter kan investere og satse deretter. På samme vis må vi ha det med båtene. Rutene, hvordan de enn blir, må legges som om det var skinnegang.

Og garanteres i minst 50 år.