Onsdag kveld ble det formelt avgjort og bekreftet, saken vi lenge har ventet på. Arctic Centers planer om hyttelandsby på Finnheia skulle stemmes over, i en slags ekstra strafferunde, da en saksbehandlingsfeil under voteringen i april førte til ny behandling. Et flertall på 26 av 43 kommunestyrerepresentanter stemte mot, mens et mindretall på 17 ville godkjenne planene.
Svaret fra det politiske flertallet ble altså det samme: Ja til alpinheis. Nei til hyttelandsby. I praksis betyr dette at det ikke blir noe av noen av delene. Saken har igangsatt enorme følelser på begge sider.
Egne Facebook-grupper, der de ivrigste på FOR-siden har omtalt dette prosjektet nærmest som et være eller ikke være for byens næringsliv og fremtid, mens de tilsvarende på MOT-siden har fryktet for alt friluftsliv og hele miljøet i kommunen.
I alle politiske saker der det kun er et klart JA eller NEI som alternativ blir det gjerne slik. Nyanser og kompromisser settes i skyggen og lever utrygge og utsatte liv, og de har vitterlig også slitt med oppmerksomheten i den kakofonien av polemiske feider som har sveipet frem og tilbake i byen det siste halvåret.
«Hva skal vi leve av, når vi ikke kan grave litt i ei myr? La siste mann forlate Tromsø! La han slokke lyset!», raste og tordnet Frps Bjørn-Gunnar Jørgensen fra talerstolen onsdag. Han var skuffet av utfallet. Og i harnisk.
Dette er, om ikke annet, sitatvennlig retorikk som gjaller godt og skaper humring og saftige overskrifter. Han er dog ikke alene, selv om språket har vært litt mer sobert fra de politiske kumpanene i Høyre og deler av Ap. Bladet Nordlys’ entydige, ufravikelige og gjentatte støtte til prosjektet (på redaksjonell plass) er også karakterisert som kampanjestyrt av motstanderne. Mange vil mene det er berettiget.
Det har blitt advart mot at Tromsø ikke kommer til å få bygget ny flyplass om ikke dette skjer (det viste seg ikke å stemme). Diverse udokumenterte tall på antall arbeidsplasser dette vil generere i byen har florert. Dommedagsprofetiene på vegne av næringslivet har haglet.
Et enormt byggeprosjekt med rundt 350 hytter, over dobbelt så mange boenheter, et skitrekk, hotell, næringsbygg og over 1000 parkeringsplasser vil selvsagt generere arbeidsplasser, like selvsagt som det vil bety et seriøst innhogg i naturen.
Likevel er det litt trist om Tromsø by virkelig er så fragil og skakkjørt at hele byens eksistens står og faller på hvorvidt et privat skianlegg, med dertil hørende hytter, skal bygges på Kvaløya eller ikke. Hvis et fravær av dette er nok til å sende Tromsø ned i en økonomisk skjærsild, er det bare å dra i ROBEK-spaken, gå ned i fjæra, folde hendene og sette seg sammen og gråte mens vi venter på flodbølgen.
Sett fra den andre siden, der særlig hensyn til miljøet – med verdien av naturopplevelser i uberørt natur – beitemark og myr, har man heller ikke spart på kruttet. Man har tidvis fått inntrykk av at dette prosjektet var et nytt Tsjernobyl som skulle bygges midt i skiløypene, og der avfallet skulle skylles rett ut i de sørgelige restene av natur.
Svaret er vel at det, uansett utfall, hadde kommet til å gå greit for de fleste av oss.
Det som har gitt saken et ekstra pikant tilsnitt, er at Knut Wilhelmsen, ordfører Gunnar Wilhelmsens bror, eier nær førti prosent av aksjene i prosjektet. Dette gjør isolert sett ordføreren inhabil i saken. Når ordføreren selv sitter på nær tredve prosent av aksjene, er såpeoperaen komplett.
Da iTromsø kunne avsløre at ordføreren hadde skjelt ut sin egen partigruppe for ikke å støtte prosjektet han selv og broren eier, måtte han gå kanossagang foran formannskapet og beklage sin egen fremtoning. Han beklaget iallfall at noen mente hans oppførsel hadde vært beklagelig. Men mistanker om nepotisme og uryddighet var uansett etablert.
At bror Knut Wilhelmsen rett forut for avstemningen sa at han bare vil vente til opposisjonen kommer til makta, for å få saken opp til vurdering igjen, vitner det dessuten om ei holdning til demokratiske prosesser i kommunen som ikke er særlig attråverdig.
Det er heller ikke fair å klandre ungdom eller voksne for å sette miljøhensyn foran næringsvirksomhet. Dette er ikke noe som er spesielt for Tromsø, og det er heller ikke noe virkelighetsfjernt hippie-svermeri som utelukkende skjer på den ytre, venstre fløy i politikken. Ei heller bare blant ungdom. Dette er noe som brer som seg globalt, og det har, selvsagt, for lengst blitt en del av den nasjonale, og dermed også lokale, delen av politikken.
Et vesentlig poeng i polemikken som har vært i høyspenn, er at Ap tidligere har vært for prosjektet, men at de snudde i siste liten og ombestemte seg. Det er således ikke vanskelig å skjønne frustrasjonen til eierne og tilhengerne av prosjektet. Likevel er det betimelig å minne om at det er legitimt å skifte standpunkt i politikken, ikke minst hvis et sakskompleks får nye opplysninger brakt til torgs.
Heldigvis har vi Venstre, som helt på oppløpssiden kunne bidra med litt underholdning i en ellers alvorstynget krangel; om enn på det litt ufrivillige planet.
I april kritiserte de Ap for å snu i saken. «Vi vil ikke fremstå som vinglete!», sa Venstres leder Morten Skandfer, under to døgn før avstemningen. Venstre selv ville jo normalt vært delt i to på hva de mente om et så klart ja og nei.
De har dog kun én kommunestyrerepresentant. Morten Skandfer (som han selv kaller «vi») nullet dermed ut seg selv, så å si. Mer Venstre blir det liksom ikke. Godt med litt humor inn fra venstre også, sånn helt på tampen. Det trengte vi.
Og nå trenger vi både humor, humør og å gå videre. Det er masse å gyve løs på her i byen, i saker som burde bety vel så mye – og mer – enn drømmene om et arktisk senter. Det er nedleggelse av sykehjemsplasser, lærermangel, problem med ungdom og rus, samferdselsprosjekt og kultur.
Vi er hovedstaden i Nord, og nå trenger vi å legge denne saken bak oss for en god stund, la sårene gro og samle oss som by igjen.