Det er et skummelt og absurd at smittevern, som er et spesialisert felt innen helsefag, blir et anliggende ufaglærte politikere skal få lov til å synse om.
Politikken har sin egen logikk der gjennomslagskraft oppfattes synonymt med suksess. Dermed er indignasjonen enorm om noen overkjører lokale vedtak. Underkjenner dem, som om eksamensbesvarelsen vurderes til stryk. «Det svekker demokratiet!», protesteres det høylytt.
Helseministeren truer i alle fall Oslo byråd med dette, fordi hovedstaden ikke følger Folkehelseinstituttets råd om strengere tiltak. Allerede her har saken sporet over i en retorisk putekrig som virkelig er det siste vi trenger.
Smittevern handler om ganske eksakt vitenskap. Faglige forankrede smitteverntiltak blir aldri en trussel, tvert imot. Det er, har vært og kommer til å være det som redder liv.
Sykehusene har egne smitteverns-sykepleiere som holder institusjonen skjerpet gjennom rutinekontroller, kompetanseheving og tiltak. Å stoppe smitte krever konsekvent innsats. Tydelige prosedyrer, helt uten slingringsmonn. Å ta kontroll over en pandemi er ingen demokratisk øvelse.
Smittevern er den medisinske profesjonens politi. En sentral brikke i det store puslespillet vi kaller helsevesenet. Kommunene har smittevernleger og øverst på toppen sitter nasjonens guru innen feltet, Folkehelseinstituttet.
Regjeringen har jobbet tett med den medisinskfaglige toppkompetansen under pandemien. Resultatet har vært troverdighet, fornuftige tiltak og god kontroll. Helseministeren har vært særlig god på å formidle at de politiske vedtakene nettopp er tuftet på Folkehelseinstituttets råd og ikke partipolitiske strategier.
Det er nettopp fordi begrensningene åpenbart har handlet om vitenskap, at krevende regler har blitt møtt med tillit, aksept og støtte i befolkningen. Slik ble den første smittetoppen i vår slått ned, raskt og effektivt. For når vi står ansikt til ansikt med mikrobiologiens slagkraft, er politisk populisme ganske upassende greier.
Smittevernloven åpner for lokale tiltak ved behov. Det er smart i et langt land med enorme forskjeller i sykdomstetthet og behandlingstilbud. Men denne juridiske smidigheten gir bare mening dersom den brukes til å stoppe smitte, ikke til å benekte alvoret, opprettholde god stemning og personlig frihet.
Det er en trussel mot allmennheten dersom politikere bruker sin makt til å motsette seg Folkehelseinstituttets anbefalinger, spesielt i hovedstaden som er så tett linket til alle deler av landet.
Det at byrådet i Oslo, med Raymond Johansen (Ap) i førersetet, i det hele tatt tør å overprøve de helsefaglige rådene i en situasjon der smitten spres så raskt som nå, avslører ikke bare en alarmerende lav forståelse for smittevern generelt, det avdekker også en merkelig ansvarsløshet for befolkningen både lokalt og nasjonalt.
Måten byrådet fortsetter å bare anmode om avstand og mindre festing i store flokker, slik Oslo byråd gjør, signaliserer at situasjonen er mindre alvorlig enn den faktisk er. En tiltaksvegring som dette kan på sikt ende med en ny nasjonal lockdown, flere dødsfall og en helt unødvendig overbelastning på helsepersonellet som enda ikke er restituert etter første smittetopp.
Det meldes stadig om sykepleiere som ikke makter å stå i arbeidsbelastningen og ekstra tunge pandemi-turnuser. Vi mister livredderne våre mens Oslo forbeholder seg retten til å feste.
Politikere er folk og det er dessverre en vanlig menneskelig reaksjon å slippe garden noe ned når trusselbildet varer over tid, selv om det er en helt irrasjonelt. Da er det ekstra viktig å ha spesialister på vakt som ikke er styrt av emosjoner, likegyldighet og party-savn.
Fagfolkene vet hva som skal til for å overleve, det må være et minimumskrav at våre folkevalgte forholder seg til dette.
Å veksle helsefaglig vitenskap inn i politisk synsing er virkelig ikke måten å drible en pandemi på.
Ikke engang om serveringen må stenge klokken 22 i hovedstaden en periode. Det er nemlig helt entydige indikasjoner på at det er større sjanse for å overleve den nedturen, enn fri flyt av covid-19.