Debatt:

En mer rettferdig debatt

Lars Kolbeinstveit svarer på Nils Kristen Sandtrøens kritikk i dette debattinnlegget.

SVAR: Det er under ett år til stortingsvalget, og det er naturlig at forskjeller og rettferdighet blir diskutert. Et trekk ved de politiske debattene om ulikhet – særlig når det nærmer seg valg – er at meningsmotstandere blir karikert, skriver Lars Kolbeinstveit i sitt svar til Nils Kristen Sandtrøen.  Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

meninger

Det er under ett år til stortingsvalget, og det er naturlig at forskjeller og rettferdighet blir diskutert. Et trekk ved de politiske debattene om ulikhet – særlig når det nærmer seg valg – er at meningsmotstandere blir karikert. Det finnes eksempler på dette både til høyre og venstre i politikken. Et konkret eksempel er stortingsrepresentant Nils Kristen Sandtrøen (Ap), som i et innlegg i iTromsø 6. oktober fremstiller økte forskjeller som ønsket av Civita og høyresiden: «Forskjellene på folk blir nå større fordi det er meningen at de skal bli større.»


Debatt:

Er det rettferdig at pensjonistene som har bygd landet, skal gå i minus?

Forskjellene har blitt store, det er ikke rettferdig, skriver innleggsforfatteren.


Fremstillingen er urimelig. Det er ingen som ønsker økte forskjeller bare for at de rike skal bli rikere. Likevel aksepterer moderate politikere både til venstre og høyre noe ulikhet. Grunnen er at økonomisk likhet ikke er den eneste verdien som teller, hvis vi skal bevare og videreutvikle et godt samfunn. Filosofen John Rawls mente for eksempel økonomisk ulikhet kunne rettferdiggjøres, hvis det samtidig er til gagn for de med lavest inntekt.

Sandtrøen er opptatt av trygge jobber, men det er nettopp for å sikre et konkurransedyktig næringsliv og dermed trygge arbeidsplasser, at mange på høyresiden mener at privat eierskap er ønskelig. Slike avveininger har også sosialdemokratiet alltid gjort, for eksempel ved Gro Harlem Brundtlands skattereform i 1992.

Min kollega Aslak Versto Storsletten har nylig gitt ut et notat der han peker på at Arbeiderpartiet før har hatt en pragmatisk tilnærming til private barnehager, men at vi i dag ser et mer ideologisk Arbeiderparti som i større grad avviser private aktører. Arbeiderpartiet opplever konkurranse fra mer venstreorienterte Rødt og SV. Det kan virke som Ap derfor finner det formålstjenlig å ta i bruk mer radikale virkemidler. Dette til tross for at det kan bli vanskeligere å oppnå mål om god velferd.

Sandtrøens innlegg er heller ikke særlig pragmatisk. Han drøfter ikke avveininger åpent, men henfaller mer til retorikk der han etterlater inntrykk av at noen ønsker en politikk som ikke er rettferdig eller til fellesskapets beste.

I realiteten er konfliktlinjene i norsk politikk på et annet nivå. De fleste ønsker et velferdssamfunn, der lommeboka ikke er avgjørende for hvilke velferdstjenester vi får. Hvordan vi best organiserer dette og samtidig sikrer oppslutning om offentlig finansiert velferd i et samfunn med økende privat rikdom, er ikke bare enkelt.

De borgerlige partiene mener at vi kan sikre skattevilje, likhet og høy kvalitet, dersom vi betaler for velferdstjenester i fellesskap, samtidig som både offentlige, ideelle og private aktører kan levere tjenestene. Dersom vi bare har offentlige leverandører, er det ikke sikkert at vi bruker ressursene godt nok eller sikrer valgfrihet for borgerne. I verste fall blir kvaliteten så dårlig og valgmulighetene så få at flere velger å kjøpe helprivate velferdstjenester.

I så fall har vi fått det todelte velferdssamfunnet som Sandtrøen advarer mot.