Leder av Nei til atomvåpen i Troms, Ole Andreas Myhrer Smith, har i Nordlys 1. oktober et tilsvar på mitt innlegg nylig om at reaktordrevne marinefartøyer i Tromsø ikke er noe nytt. Han hevder at jeg har sagt at «det ikke er noe farlig». Videre refererer han til norske reaktordrevne ubåter.

For å ta det siste først: Norge har ikke, og har aldri hatt, ubåter eller andre typer marinefartøyer med reaktordrift.

Når det gjelder hva som er farlig, kan det være på sin plass å minne om hendelser på nordre del av Tromsøya det siste år eller så: Først den dramatiske brannen på en russisk tråler som lå til kais i Breivika, som endte med at den etter vanninnsprøyting kantret og sank. Så en brann i et dekklager på Skattøra, som medførte at det ble sendt ut SMS til en stor del av beboerne på Tromsøya, med anbefaling om å holde seg innendørs.

I 1990 lå det for øvrig en sovjetisk atomisbryter til kais i Breivika flere dager. I 1999 lå det en indisk (tidligere sovjetisk) atomubåt til kais i Tromsø sentrum. Den skulle til Murmansk for vedlikehold. Den var visstnok innom en gang til ved en senere anledning.

I tillegg har det i tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd vært flere ulykker med russiske atomfartøyer i Nordområdene. I kommunisttiden ble alle uheldige hendelser som kjent holdt skjult. På generelt grunnlag vil jeg si at jeg er mer bekymret for uhell med fartøyer fra det autoritære Russland enn jeg er når det gjelder reaktordrevne fartøyer fra våre nærmeste allierte i NATO.

Lars Echroll Foto: Ronald Johansen

Myhrer Smith argumenterer med at reaktordrevne fartøyer øker spenningen i nord. Spenningen i nord må imidlertid sies å ha økt de siste årene uansett om vi snakker om reaktordrevne fartøyer eller ikke. Det er en kjent sak at Russland har rustet kraftig opp i Nordområdene gjennom mange år. Man har modernisert ubåtflåten (hvor uforstand gjorde at Kongsberg Våpenfabrikk bidro til at russerne kunne utvikle stillegående propeller, slik at deres ubåter ble vanskeligere å oppdage). Våre egne få og små ubåter begynner å stige kraftig på årene. Også deler av den amerikanske ubåtflåten er moden for modernisering. Den i mediene omtalte USS Seawolf var for øvrig innom Olavsvern orlogsstasjon på sin jomfrutur på 1990-tallet.

Det er grunn til å minne om at vi befinner oss i en situasjon det ble advart mot da avviklingen av vårt eget forsvar her nordpå – særlig sjøforsvaret – skjøt fart utover 2000-tallet. Kloke motstemmer sa at hvis (for ikke å si når!) situasjonen tilsa en større militær tilstedeværelse i nord, så ville vi – både Norge og NATO – bli beskyldt for å være «aggressorer». Der ser vi ut til å være havnet – mens russerne i 20 år har kunnet ruste opp i nordområdene i ro og fred.

Det ble også advart mot at Norge oppga sin faste sjømilitære tilstedeværelse i nordområdene, og bidro til å skape et vakuum. Særlig forholdet til Svalbard ble nevnt.

I storpolitisk NATO-sammenheng har det vært nevnt et scenario som bør være et mareritt for vårt land: En sikkerhetspolitisk situasjon som er for stor for Norge – men for liten for NATO. Svalbard kan være et eksempel. Man ofrer ikke Berlin for Longyearbyen. Vi kan fort oppleve å miste herredømmet over Svalbard – uten at noen synes synd på oss.

Det bør herske liten tvil om at vi i Norge, med vårt sterkt nedskalerte forsvar, bør tilrettelegge for alliert hjelp. Ja, i mye sterkere grad enn for 30–40 år siden. Nedleggelsen av Olavsvern var en stor tabbe. Tilretteleggelse for å motta reaktordrevne fartøyer ved det gamle Grøtsund fort, eventuelt igjen på Olavsvern, må sies å være vedtak basert på sunn fornuft.

La meg avslutningsvis få bemerke: Sovjetunionen var kjent for sin dyktighet når det gjelder psykologisk krigføring. De var eksperter på hvordan vestlig opinion reagerte på deres utspill. Ja, noen sier at de hadde en finger med i spillet når det gjaldt studentopprørene i Vesten i 1968.

Denne dyktigheten er videreført i Russland. De vet fortsatt hvordan det tenkes i Vesten. I tillegg har de opprettet «trollfabrikker» – som på leninistisk vis vet å benytte seg av «nyttige idioter».

I saken om mottak av reaktordrevne fartøyer i Tromsø tror jeg trollfabrikkene har kunnet ta det med ro. Politikere i Tromsø har gjort jobben for dem.