Begrepet «norsk herrelandslagsfotball» kan isolert sett få noen hver til å klappe sammen i krampegråt. Normalt handler den vedvarende, kollektive sorgen om manglende prestasjoner på banen. Norge har ikke vært i et sluttmesterskap på 20 år. Vi er klovner resten av verden ler av. Til og med våre skandinaviske naboer ler hånlig. Det er tungt. Og det er bare én vei ut av denne hengemyra, og det er å spille landskamper. Koste hva det koste vil.

Derfor har Norges Fotballforbund (NFF) besluttet å sende landslaget til det korona-nedstengte landet Østerrike, for en spille en dritviktig kamp i den helt enormt viktige turneringen UEFA Nations League, en turnering 9 av 10 fotballinteresserte har problemer med å redegjøre for hva i det hele tatt er for noe. Og da er jeg raus på vegne av turneringen.

Problemet er bare at våre beste landslagsspillere, de som altså ikke har klart å kvalifisere seg til EM, ikke får lov å spille, da en av disse spillerne fikk påvist koronasmitte før helgen, og som følgelig sender resten av laget i karantene.

Dermed har NFF kastet seg rundt og ringt noen andre norske spillere som til daglig spiller i elleve forskjellige land – spillere som i utgangspunktet er for dårlige til det fra før dårlige landslaget – for så å fly dem hjem til Norge og videre til Østerrike, der den enormt viktige kampen går på onsdag.

Østerrike er et av de landene i verden der pandemien herjer hardest nå, med 1.045 smittede per 100.000 innbyggere de siste to ukene (Norges tall er 140). Landet er i full lockdown, og det er innført portforbud. Myndighetene klarer ikke å spore mer enn 23 prosent av smittetilfellene. Situasjonen er helt ute av kontroll. Det er fullstendig krise.

Men altså ikke mer enn at den livsviktige UEFA Nations League-kampen mellom Norge og Østerrike skal gå av stabelen. Vi ligger, tross alt, på andreplass, og en seier mot serielederen kan gi oss opprykk fra pulje B1. I VG var det mandag en toppsak om at veteranen Morten Gamst Pedersen (39) kunne være aktuell for et comeback, seks år etter han ga seg på landslaget. Han spiller i dag på tredje øverste nivå i Norge, for Alta.

Personlig mener jeg man også kunne prøvd å sette strøm i grava til Jørgen Juve, Norges mestscorende landslagsspiller gjennom tidene. Det er viktig å tenke nytt, utradisjonelt og innovativt. Det er, tross alt, B1-divisjonen i UEFA Nations League det handler om, og da skal alt prøves.

Dette sliter nok likevel folk flest med å skjønne. Mens dødstallene i Europa igjen øker dramatisk, mens hele næringer som sysselsetter enorme mengder mennesker stenges ned, mens verdenscupen i ski på Lillehammer utsettes, mens Norge trekker seg som medarrangør av håndball-EM, fordi hensyn til liv og helse settes først, skal altså likevel UEFA Nations League gjennomføres.

Uansett, og om så med B-nødlandslag, som muligens må ledes via Teams, av en trener som selv sitter i karantene. Begrepet «nødlandslag» brukes sågar helt uironisk av både pressen og NFF nå, som om det var verdens mest naturlige sak å snakke om. Vi lever sannelig i merkelige tider.

Men selv om det er noen nye begreper i folden, er ikke fenomenet som sådan noe nytt som har oppstått de siste dagene. Den internasjonale toppfotballen har lenge vært rammet av et internt korrupsjonsvirus, der penger og TV-rettigheter alltid later til å trumfe hensynet til mennesker, og hvor det er åpenbart at intet er viktigere i hele verden enn å avvikle fotballkamper.

Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn 11. mars i år, da det ble bestemt at Champions League-kampen mellom Liverpool og Atlético Madrid skulle spilles foran fulle tribuner i Nord-England. På dette tidspunktet var Spania på vei ned i full lockdown, men 3.000 spanjoler fikk likevel komme til byen og blande seg fritt med lokalbefolkning og tusenvis av tilreisende fans fra hele Europa.

Cirka 53.000 mennesker var på stadion. Avanserte datamodeller anslo allerede i mai at over 40 mennesker i Liverpool døde som en direkte følge av kampens gjennomføring. Eller nesten et halvt Hillsborough (tragedien som i 1989 tok livet av 96 uskyldige supportere). Lignende tilfeller skjedde også i europacupkamper mellom italienske og spanske lag, i land som allerede var knekjørt av viruset. Det var jo så mye penger som sto på spill, må vite.

Og parallellen kan man sende hele veien til Qatar, der det om ganske nøyaktig to år skal spilles fotball-VM. Det må spilles på vinteren, av klimatiske årsaker, mens alle de internasjonale ligaene pågår.

Kampene skal spilles på stadioner med airconditionanlegg for både spillere og publikum, og det skjer i et land med bare dobbelt så mange innbyggere som Viken fylke. Bare en femtedel av befolkningen er qatarere, resten er gjestearbeiderne (hovedsakelig underbetalte) fra Indonesia, India, Tibet, Filippinene, Nord-Afrika, India og Irak.

Det udemokratiske, kvinnefiendtlige og familiedynasti-drevne landet (kvinner fikk stemmerett i 1999) praktiserer dødsstraff mot homofile, og det er for lengst avdekket massive brudd på menneskerettighetene (av særlig engelske The Guardian, men også Amnesty og Human Rights Watch) i forbindelse med bygging av anleggene, angivelig med flere hundre døde i året. Og sånn kunne man fortsatt å ramse opp elendigheten.

Men «the show must go on» er likevel det eneste mantra som har noe å si i internasjonal toppfotball. Fra verdensmesterskap og klubbfotball til europeiske landslagsturninger folk ikke engang vet hva er. Smittefare, menneskerettigheter, fornuft og anstendighet vil derfor alltid lide i denne manesjen.

«Satt opp mot liv og helse er ingenting viktig», sa elitedirektør i NFF, Lise Klaveness, til programmet Dagsnytt Atten mandag. Noen setninger etter påpekte hun advarende at «konsekvensene ved å ikke stille opp er veldig store», og tilføyde at «Norge er en del av et internasjonalt samfunn».

Men da snakket hun om fotball og penger, ikke det alvoret og det samfunnet alle vi andre lever i.