Det var bare hasjis Eirik Jensen hadde hjulpet herr Cappelen med å smugle inn i landet. Han skal ha gjort seg 1.418 millioner kroner på det, etter det påtalemyndighetene anslo og fikk ham dømt for. Normale penger med andre ord.
Saken har sirkulert i rettsvesenet i årevis og hele politiarbeidet mot det kriminelle smuglermiljøet har fått seg en lærepenge. Nå for tiden er det ikke nære relasjoner som er i skuddet mellom politifolk og kjeltringer. Det er heller elektronikk. Sporing og lagring av data.
Det er slutt på den gang da fortidens teknologi, tekstmeldingene, florerte mellom de gamle smuglerkameratene med kryptiske vendinger hvor været spilte en hovedrolle. Penger fløt rundt og noen levde et rent luksusliv. Gjermund Cappelen, som endte opp med å sladre på sin gamle kompis Eirik Jensen, reiste rundt på første klasse og sendte noen ganger litt penger til kompisen sin som sørget for å få vite når hasjpartiene kunne krysse grensen. Noen ganger glemte han det og fikk da en irritert melding fra Eirik Jensen over smarttelefonen.
21 år ble det på Eirik Jensen, en dom han fikk for grov korrupsjon og innførsel av 13,9 tonn hasj. Gjermund Cappelen fikk adskillig mindre, 13 års fengsel, fordi han tystet på kompisen sin. Mannen som sørget for at landet ble vel forsynt med rusmidlet hasj slapp billigere unna. Det skulle lønne seg å sladre på et medlem av politiet. Opprensking i etaten skulle skje og belønningen var deretter.
Hva er det forresten med dette stoffet nå om dagen? I nesten hele EU er det lovlig å røyke gress og bli litt påseilt av det. Ingen blir straffet av eget bruk i de kretsene. I Amsterdam har de gjort business av det for mange år siden. Der har de kafeer som tilbyr stoffet i mange varianter. I Spania og Portugal er det også helt lovlig. Der tenker man heller at det ville være bedre om staten kunne klippe noe av inntektene her.
Selv i puritanske USA bestemmer stadig flere stater at medisinsk bruk skal være lovlig. Der trenger en bare en resept, så kan en gå i butikken å handle det. Noen steder trenger en ikke det engang. Det er anslått at omsetning av narkotika er den sterkest voksende næringen i årene som kommer. Derfor dukker det opp, fullt lovlig, amerikanske plantasjer som medisinsk industri.
En slipper nå å dra til Mexico eller et annet land i Mellom-Amerika og smugle med seg stoffet. Det fins allerede i butikken på hjørnet. Derfor er det statens inntekter som er den problemstillingen som diskuteres mest rundt om i verden for tiden. Man går glipp av inntekter og liker det dårlig. Man er ikke så skeptisk til rusmidlet som man er til vill bruk av det, og vil ha det statlig regulert slik at det høres i statskassa.
Dette er ikke lov i Norge enda vi allerede har vinmonopolet. Her er det fortsatt forbudt å distribuere rusmidler med unntak for alkohol. En blir ikke satt inn for å bli tatt med en brukerdose lenger, men kampen mot narkotika er fortsatt en prydblomst i statens knapphull selv om mange innerst inne vet at kampen om å holde det utenfor Norge er tapt for lenge siden. Mange har opp gjennom årene blitt slengt inn i fengsel for slikt som å ta med seg litt gress over grensene.
Det er derfor ikke så rart at en tenker på Agnar Mykle og Jens Bjørneboe når en ser tilbake. Nå har vel ikke omsetning av narkotika med ytringsfrihet å gjøre, men likevel. Porno foregår og statens rettsvesen vil forby det selv om alle vet at det fins mye av det rundt omkring. Faktisk har vi slitt lenge med porno i lille Norge, og før i tiden måtte vi inn på svenske fjernsynskanaler for å finne det. Vi har våre puritanske tradisjoner vi også, og de må pleies omhyggelig.
Var det derfor en klarte å regne seg frem til 21 års fengsel for denne innførselen av hasj? Eller var det noe annet? Var det kanskje hevn for at en offentlig tjenestemann var involvert i det? En betrodd mann i politiet ble kompis med en kjeltring han hadde som jobb å overvåke. Som den forrige politimesteren, Gjengedal, i Oslo sa det om Eirik Jensen. «Han gikk under radaren».
Var den brutale straffen i virkeligheten en hevn for at Eirik Jensen hadde gitt faen i tjenestekodeksen og fraternisert med kjeltringer så mye at han fortjente 21 lange år i fengsel? Som i virkeligheten kan være som en dødsstraff å regne når en tar alderen hans i betraktning.
Det er slett ikke sikkert at Eirik kommer levende ut av dette oppgjøret med påtalemakten her i landet. At han i det hele tatt er i landet med alle sine petisjoner om nåde eller annet for å bestride utgangspunktet til påtalemakten, er et mirakel. Det burde vært gitt en betydelig strafferabatt for denne samfunnsånden.
Nå går han frivillig inn i fengsel der de sitter som han selv har vært med på å sperre inne. Han risikerer mye og oppfører seg skremmende lojalt til staten. En dag vil kanskje advokaten hans prøve å få tatt opp saken hans i Strasbourg. Om han lykkes, vet vi ikke.
21 år er lenge for gress, og han har, etter det vi har fått vite, ikke drept en eneste sjel.