Likevel var nyheten om Maradonas død noe som slo hardt ned, over hele verden.

Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende, og iallfall ikke siden David Bowie døde. Sosiale medier var pepret med bilder, videoklipp, sitater og spontane minneord. Det er ikke rart overhodet. For med Maradonas bortgang døde ikke bare den største, og definitivt mest omtalte, fotballspilleren gjennom alle tider, og en av de største entertainere verden har sett, uansett kategori.

Med Maradonas bortgang døde også det største ikonet fra en annen tid, en tid vi aldri får tilbake. I Argentina er det erklært tre dagers landesorg.

I dag er tilgangen på all underholdning, fotball inklusivt, så massiv at noen hver er livredd for å kjede seg i hjel om det går bare fem minutter uten at vi blir underholdt. Norske Barcelona-fans har sett Messi spille minst 300 kamper. Fans av engelsk fotball ser laget sitt 40-50 ganger i året. I Norge sendes alt fra de øverste divisjonene.

På åttitallet, tiåret Maradona eide, var det helt annerledes. Man visste ikke engang hva som var tippekampen før på lørdag, og var du heldig, fikk du se 10 kamper i året med favorittlaget ditt.

De som bodde i Norge i Pelé eller Cruyffs samtid, og som mener én av dem er den største gjennom tidene, har likevel knapt sett et tosifret antall klubbfotballkamper med dem. VM, og til dels et EM med få deltagerland, var vinduet inn til annen fotball enn den engelske og norske (som man utenom cupfinalen måtte oppsøke på stadion). Samt finalene i europacupene. Selv landskampene til Norge ble sendt i redigerte opptak, som det het. Fotball-OL var bare tull.

Derfor var VM det største av det største, der de fleste kampene ble vist på NRK, der den litt kornete kommentatorlyden avslørte at dette skjedde langt unna lille Norge, enten det var i Spania eller Mexico. Verden var lenger unna da enn nå. Mexico kunne like godt vært på månen. Og det føltes også slik.

VM i 1982 og 1986 er helt objektivt de beste som har vært. I det første var Maradona den vi hadde lest masse om. Vidunderet fra Argentina, som hadde blitt vraket fra 78-troppen på hjemmebane, var bare 21 år. Nå skulle gjennombruddet komme, men vi fikk bare se glimt av hans storhet, før en frustrert Maradona ble utvist i den siste kampen for Argentina, mot Brasil, der deres nummer 10, den fabelaktige Zico, satte ham i skyggen når mesterskapet skulle oppsummeres. Ja, og den sleipe, italienske rotta Paolo Rossi, da.

Det var ikke kvartfinaler i 1982, og Italia, det kjipe italienske laget som vant hele driten, gikk videre fra dødens mellomgruppe. Så måtte vi vente fire nye år. På sensommeren gikk Maradona til Barcelona, og to år senere til Napoli, begge ganger for den høyeste summen en fotballspiller hadde blitt solgt. Da han ble presentert for Napolis fans, var det 75.000 mennesker på tribunene. Det er skrevet bøker og laget filmer og TV-serier om alt som skjedde derfra og ut.

VM i 1986 handlet bare om Maradona. Aldri har én spiller dominert verdens største idrettsarrangement på samme vis. Når man nå leser minneord og hyllester av ham, kan nok det meste av dette tilskrives de sju kampene han spilte for Argentina i dette VM-et. Italiensk fotball ble ikke vist på NRK, bortsett fra noen jevne drypp på Sportsrevyen, der vi fikk se noen sinnssyke dribleraid og frisparkmål av Maradona og Platini. Ellers var det ingenting.

UEFA-cupfinalen i 1989 ble spilt 17. mai, og den tror jeg derfor ikke ble vist på NRK, selv om jeg alltid har innbilt meg at jeg så den direkte. Mulig det er ønsketenkning. Men det var ingen jeg kjente som var svorne fans av Napoli.

For det handlet om én enkeltspiller, den gudbenådede, elegante, kjappe og kule kraftbunten på 165 cm, som herjet med alt av motstandere, selv om de sparket ham ned hele tiden. Maradona landet likevel som en katt og spratt opp igjen.

Han drev liksom på med annen sport utpå der. Selv oppvarmingene og treningene hans, gjerne utført med åpne sko, mens han danset, var episke. Internett er heldigvis fullt av dette nå. Den gang fikk vi bare små glimt av det.

Derfor ble Maradona en slags superhelt, halvt menneske og halvt gud, en som eksisterte i et fjernt parallellunivers og av og til kom ned til oss vanlige dødelige for å spre glede, fascinasjon og undring. Og det var enten man bodde på kontinentet eller i Nord-Norge.

Målet hans i kvartfinalen mot England i ‘86 er det allerede skrevet og sagt mye om, men aldri så bra som da England-fan Dag Solstad omtalte det i VM-boka til ham og Jon Michelet, over ei hel bokside, uten punktum. Etter første punktum i det heseblesende mesterstykket skriver han:

«[…] Det e r stort, d e t er stort, det er s t o r t, for nå må alle bokstaver åpnes på vidt gap for å gi mine følelser for det vidunderlige luft». Tror jeg har lest denne passasjen hundre ganger.

Selv satt jeg i kjellerstua sammen med faren min, som stod og brølte foran TV-en og, slik jeg opplevde det, pisket og jaget Maradona frem mot målet, foran 114.000 tilskuere. Det var bare fire år etter Falklandskrigen, og kjærligheten til England og Maggie Thatcher var forsvinnende liten i stua. Her skulle Maradona heies frem.

Det hele var komplett uvirkelig. Og den Guds hånd-greia, som skjedde tre minutter tidligere, ble plutselig litt uvesentlig (hvis man ikke var engelsk eller sykelig anglofil). Dette ene målet er helt på høyde med de største verkene av Mozart, Picasso, Shakespeare og The Beatles.

Alle VM etter dette har vært litt nedtur for meg. 90 ble ødelagt av at Maradonas Argentina tapte finalen. Da Norge endelig tok seg dit i 1994, ble en sprudlende og nyslank Maradona tatt i doping (for slankemidler) etter bare to kamper, og Norge utslått. Jeg husker ingenting av resten. Jeg brydde meg ikke heller.

Tomrommet etter Maradona, som jeg skjønte at jeg aldri mer kom til å se spille fotball, var helt utålelig. Det var en genuin sorgfølelse, juks eller ikke.

Alt etter dette var et sammenhengende kaos i livet hans, enda mer enn det hadde vært. Helsetrøbbel, aparte managerjobber og alt det der. Men statusen hans forble urokkelig. Da jeg var på stadion og så Argentina slå Elfenbenskysten i VM i 2006, var det mer jubel blant publikum da en sigarrøykende Maradona kom forsinket inn på stadion, enn det var da Crespo og Saviola scoret målene for Argentina.

Sånn ble det livet ut, før hjertet hans sluttet å banke, etter et 60 år kort liv, som kunne fylt hundre andre, var over.

Elvis vil alltid være rockens konge, som alle må finne seg i å strekke seg etter, selv om han ikke skrev låter selv og levde seg i hjel på mer og mer nedrig vis. Rangen er ubestridt, fordi han hadde noe ingen andre hadde, og fordi han fant opp kunsten han utførte på nytt.

Derfor blir bare Messi en Justin Bieber og Christiano Ronaldo en Julio Iglesias, uansett hvor mange mål de scorer, titler de vinner eller rekorder de tar. De er Playstation, glansbilder og glatt pop. Maradona var rock’n’roll med nummer 10 på ryggen og svarte og hvite Puma-sko.

Sjelden har uttrykkene «hvil i fred» og «takk for alt» føltes mer rett. Hilsen sånn cirka alle sammen.