Det har den siste tiden vært fremmet kritikk fra medisinsk fagekspertise mot regjeringens nasjonale koronatiltak, ikke minst tiltakene for julen. Det hevdes at de nasjonale tiltakene er for strenge, og at tiltak bør være lokale og målrettete. Man har brukt allegorien: «Når det brenner i et hus, spruter man ikke vann over hele byen».
Dette er i utgangspunktet er et godt bilde som viser kjernen i hva som er feil i tankegangen til de som kritiserer regjeringens koronatiltak, og ønsker en pandemihåndtering mer i retning av den som praktiseres i Sverige.
En liten brann slukker man lett med konsentrert innsats der brannen oppsto. Covid-19 er ingen husbrann, men en ulmebrann i tørr skog som blusser opp på de mest uventete steder. Så lenge vi ikke har brakt R-tallet godt under 1, kan nye branner blusse opp hvor som helst, enten ved import av smitte eller ved at skjult smitte eksploderer der mange samles.
Det er superviktig at alle forstår at R-tallet ikke måler hvor mye smitte det er, men hvor raskt smitten i lokalmiljøet vil øke hvis smitte bringes inn. Uten storstilt testing, isolering, sporing og karantene (TISK) på plass ville R-tallet i Norge ligge godt over 1 med dagens nasjonale restriksjoner.
Men det er også viktig å forstå at det ikke skal så høyt smittetrykk til for at TISK-systemet bryter sammen. Da er det full nedstengning det eneste alternativet til et sammenbrudd i helsevesenet.
Nasjonale tiltak har derfor som formål å holde R-tallet lavt over alt, også der det ikke er smitte i øyeblikket. Det svarer til at vi lager branngater som begrenser at ilden spres over store avstander, og det svarer til at vi fukter skogbunnen i områder der det er ekstra tørt. Lokal brannslokking er ikke et alternativ til nasjonale tiltak, men et tillegg.
Regjeringens nye råd tar utgangspunkt i at vi beveger oss inn i en juletid med mye større mobilitet og med tettere kontakt mellom mennesker som ikke treffes til daglig. Tiltakene er målrettet for å møte denne nye situasjonen. Noen kommuner med høy smitte innfører strengere tiltak. Det er helt på sin plass, både for å lette presset på helsetjenestene i disse kommunene og for å redusere eksporten av smitte til resten av landet.
Men er det da ikke slik at vi i Tromsø som har vært så flinke til å undertrykke smitten skal få nyte fruktene av dette ved å slippe de nasjonale tiltakene i jula?
Da synes jeg vi skal tenke på at vi allerede med dagens tiltak har det langt bedre enn for eksempel folk i Oslo. Først og fremst kan vi bevege oss fritt med minimale sjanser for å bli smittet. Det fører til at det er folk i gater og butikker, og at kafeer og restauranter har kunder fram til midnatt. Det er færre ute enn vanlig, men ingen må tro at det hadde vært flere hvis restriksjonene hadde vært fraværende og smittetrykket vært slik vi ser det i de fleste storbyene i Europa. Da ville folk ha holdt seg hjemme i frykt i stedet for å forholde seg til myndighetspålagte begrensninger.
Vi lever i en tid der smitte og tiltak rammer ulikt, og noen vil ha det til at det er de svakeste som blir rammet sterkest av tiltakene. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Ja, mange svake blir rammet, og her må vi bruke velferdssystemet for hva det er verdt.
Men de aller mest velbeslåtte investorene rammes også. De har interesse av, og noen vilje til, å drive opinionspåvirkning for å undergrave myndighetenes pandemitiltak. Hurtigruteskandalen sist sommer ga oss en liten flik av et innblikk i hva som foregår bak lukkete dører i nettverkene som binder folkevalgte politiske beslutningstakere til privatkapitalen.
I tiden fremover gjør vi klokt i å undersøke slike bindinger før vi fester for mye tillit til utlegninger fra hold som utgir seg som uhildet fagekspertise.