I sangen «Måkene» synger Odd Børretzen om skal ha-skrikende måker og plastkanner i Lillesand havn, en søndag med barn til stede. De som har hørt sangen skjønner hva vi mener, dere andre kan høre den og for tankeeksperimentets skyld prøve å bytte om på måker med politikere og plastkanner med lærere.

Dette er selvsagt satt på spissen, men følelsen av å gå på jobb er ikke så langt fra å kjenne oss som innehavere av «verdens eldste yrke». Vi blir ridd hardt av politikere med høye ambisjoner om å bli den neste Osloskolen, satt våt på stallen av våre rektorer og som kveldsmat får vi beskjed om at dette er ikke godt nok. Dere må gjøre det bedre, men først: Fyll ut noen skjema!

I vår jobb på Ramfjord skole har vi eneansvar for et trinn hver, et lite knippe små mennesker som forventer og fortjener at vi er den beste versjonen av oss selv hver dag. Vi trøster, veileder, og er til stede for dem. Ofte blir vi kalt både pappa, mamma, tante og onkel, og noen ganger bestemor og bestefar. Det gjør oss umåtelig glad at vår relasjon er så solid at vi nevnes i samme åndedrag som de mest betydningsfulle menneskene i barnas liv. Nå står dette for fall.

I fjor måtte vi radere arbeidsstokken for å dekke inn et badekar på Templarheimen og kronisk underfinansiering av helsevesenet. Vi klarer det sa vi, bare la oss få gjøre det vi kan best så klarer vi det. La oss få ha planleggingsdagene i fred, la oss få ha planleggingstiden i fred så skal vi klare det. Ingen av delene ble innfridd.

Hos oss er det ikke lærere på lærerrommet i matfriminuttet, vi sitter med skiva i hånda foran en pc på kontoret i håp om å få gjort litt planlegging eller har 30 av de om lag en million minuttene med inspeksjon vi skal ha ukentlig. Vi har ikke brukt en eneste onsdag, hvor vi har møtetid og mulighet til samarbeid til å lage spennende opplegg for elevene, nei vi har fylt ut skjemaer.

Fagfornyelsen, IBS, TIU, UIU, fylkesmannstilsyn, elevundersøkelser, foreldreundersøkelser, nasjonale prøver, nasjonale kartleggingsprøver, kompetansepakker og kompetansenettverk, henvisningsskjema og pedagogiske rapporter til PPT, aktivitetsplaner, IOP-er og årsrapporter, hjemmeundervisning, digitale undervisningsrom, korona og smitteverntiltak som forandres før vi får trukket pusten, har tatt hundre prosent av vår felles møte/skoleutviklingstid. Språklig minner det mest om en militærøvelse hvor vi må ta gw, for å lete etter fi asap, før nk gir ordre fra opsrom om en pubex med link på ism. Slik språklig ekstremsport er for oss en indikasjon på at mennesker med mange kurs i organisasjonsledelse sitter med regien på vår arbeidsdag.

Vi har analysert, funnet kjennetegn på god praksis, identifisert problemer, fylt dette inn i Excel og levert det til kommunen. Bevis på at vi har gjort dette er viktig, å sørge for god opplæring er ikke like viktig.

Som følge av masseoppsigelsene har vi klasser med kun to-tre hele dager i uka med kvalitativ undervisning uten å være slått sammen på kryss og tvers av årstrinn. Flere hele dager går bort til arbeidsplantid uten pedagogisk innhold hvor de må jobbe alene så godt de kan. Lærer løper rundt som brannslukker mellom tre klasser og har som viktigste misjon å overleve dagen uten altfor mange telefoner hjem og altfor mange skademeldinger.

Fyll på med et regelverk som i praksis gjør oss rettsløse i møte med opplæringslovens §9a hvor elevens egen subjektive opplevelse av det psykososiale miljøet danner basis for, og gir eleven rett i alle påstander om små og store krenkelser. Hvor lærere ikke har mulighet til å bestride eller argumentere i fremsatte påstander, og hvor vi lærer kastes foran bussen hver gang i møte med regelverk og fylkesmann. At lærerkallet nå, raskt, svinner hen er det ingen tvil om, og at vi i fremtiden blir å finne et økende antall lærere i andre yrker er en ikke ubegrunnet spådom. Dette er en realitet vi allerede ser, og faktisk har sett tendensen til lenge. I siste utgave av bladet utdanning kan vi nemlig lese at 50 % av Utdanningsforbundets medlemmer ønsker seg et annet yrke

Nå som det kommer det en ny runde med oppsigelser vil vi si: Beklager elever, virkelig, dere fortjener en stor beklagelse! Noen av oss roper denne gangen høyt: Noen av oss er ferdige som lærere, denne gangen tar vi ikke en for laget! Dagene med rettsløs gratisjobbing, ubetalt overtid, foreldrekontakt på private telefoner døgnet rundt, privat finansiering av musikkrom og kunst & håndverk er over, dagene med halve viskelær og det å være en nyttig idiot er over.

Så om noen har ei stilling eller ti til lærere fra Ramfjord og Tromsøskolen ellers. Lærere med bakgrunn fra hele spekteret av arbeidslivet, som er vant med å jobbe 7–8 timer hver søndag gratis og som er fantastiske relasjonsbyggere, veiledere, mentorer, kunnskapsformidler og plastkanner si fra, vi tar dem.

Hvem vet, kanskje vi kan lede en liten allsang på julebordet også, i år blir det «Internasjonalen».