Fra sidelinja:

I ulvens rike

Herman Kristoffersen mener Trygve Slagsvold Vedum gjør klokt i å ikke gå etter statsministerjobben.

Oslo 20201126. Parlamentarisk leder Marit Arnstad og partileder i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum under en pressekonferanse der Senterpartiet legger frem sitt alternativt statsbudsjett for 2021. Foto: Vidar Ruud / NTB  Foto: Vidar Ruud

meninger

Trygve Slagsvold Vedum kan bare gjøre én alvorlig feil nå for å sabotere de gode tallene Senterpartiet har foran stortingsvalget neste år. Det er å være partiets statsministerkandidat allerede nå.

Gjør han det vil alle, pressen inkludert, kaste seg over ham og grave i alt enten det er ulvedrap, lensmannskontorer eller alternativt budsjett. Så følsomt er budsjettet deres at tallene de la fram sikkert måtte gås gjennom med lupe for å unngå blemmer som ville fått tankene til å fly andre steder enn at sentralmakta hadde ofret distriktene for det sentrale østlandsområdet rundt Stortinget, hvor de drikker kaffelatte hele døgnet, mens senterpartivelgerne drikker svart kaffe hos naboene sine.

Den populære lederen må nå bare sitte så stille som mulig i båten. Hver gang han blir spurt om dette følsomme temaet som statsministerjobben er, må han bare smile sitt vinnende guttesmil og snakke om noe annet. Tomme lensmannskontorer for eksempel.

Faktisk trenger ikke Senterpartiet å gjøre stort fremover heller. De angrepene de blir utsatt for av regjeringen og dens hær av nytilsatte kommunikasjonsrådgivere, preller lett av på dem siden de prøver å fortelle velgerne om noe som er flere stortingsperioder gammelt. Den gang da Trygve var landbruksminister.

Da var Senterpartiet et betydelig mindre parti rett over sperregrensen og bøndene han styrte var grønne. Bare at det er så lenge siden at det ikke virker avskrekkende på velgerne lenger. Hvem husker hva Trygve gjorde for sju år siden? Og hva med de andre som nå fins i stortingsgruppa deres? Hva drev de på med da?

Å pukke på gammelt nytt og fortelle velgere om hva de borgerlige partiene selv tror vil skje med Senterpartiet i regjering er heller ikke noe som interesserer veldig mange. Tvert imot sørger det bare for å bekrefte det senterpolitikerne selv sier om politisk sladder.

Dessuten fører de selv en politikk altfor mange kjenner igjen. Norge er fortsatt et av verdens mest sentralstyrte land, og slik skal det tydeligvis fortsette å være. Det er arven etter de som bygde opp igjen landet etter verdenskrigen. Solide arbeiderpartifolk som laget alt av ordninger for at vanlige folk skulle kunne leve gode liv.

I stedet for å ta et oppgjør med den politikken en selv fører, angriper regjeringen de som står opp mot denne sentraliserende makta. Angriperne har en ytterst dårlig sak og da hjelper ingenting. Råkjøret mot Senterpartiet blir derfor dødt og maktesløst i brede lag av folket. Noe meningsmålingene bekrefter til fulle.

Derfor suger Trygve Slagsvold Vedum til seg stemmer fra alle partier. Fra motstandere og fra samarbeidspartier. Senterpartiet er blitt spydspissen i kampen mot sentralmakta i Norge. Arbeiderpartiet, som de skal samarbeide med, har måttet ofre blod for å bygge opp Senterpartiet til å kompensere for de stemmene de selv har tapt. Jonas Gahr Støre må passe snuten sin for hva han også sier. Tenker de studerer gallupene nøye i sentralstyret til Arbeiderpartiet for å se hvor det store oppsvinget til Senterpartiet kommer fra.

De lokale representantene til partiet følger godt opp. Ikke en lyd om statsministerambisjoner kommer derfra. Den dyktige varaordføreren Marlene Bråthen og det nye stjerneskuddet i politikken, Sandra Borch, har nok snakket med partilederen og følger hans råd om å holde kjeft. Senterpartiet har alltid hatt dyktige politikere. Nok å trekke fram Anne Enger fra -94 avstemningen. Hun ble en slags moder-Norge ved den anledningen. Bare at når det er så musestille fra partiet skal man huske EU- kampene fra forrige århundre.

Midt på syttitallet, i 1975, ble Senterpartiets bonde, Arne Nordgård, ordfører i Tromsø. De fikk masse stemmer etter EU-kampen hvor de ble hausset opp til store høyder også den gang. Gunnar Wilhelmsen skal derfor passe seg. Blir Senterpartiet større enn Arbeiderpartiet ved neste valg er det nok slutt på ordførerjobben hans. Da kommer regningen.

Det som er nytt nå er at Senterpartiet har funnet en måte å få oppslutning på som holder seg bedre enn EU-kampanjene hvor de alltid står fremst når det gjelder vern av nasjonalstaten Norge. Kampen mot sentralstyringen er det bare de selv som kan ødelegge når de kommer i regjering og alle kan få se hva de egentlig mener. Om de faktisk mener noe annet enn det de sier i dag.

Det er ellers lite som tyder på at Høyre og småpartiene vil gi regionene større makt. Sentralstyring er blitt en urnorsk måte å holde orden i eget hus på. Staten skal se alt og alle og ingen skal kunne lure seg unna kravene til det såkalte fellesskapet.

Dette er en politikk som er på tilbakegang ute i verden. Regionene får større makt, men ikke i Norge. Her leker vi regionreform, og irriterer folk som har sett det, men politikerne våre holder likevel makta tett til brystet.

Så er det rovdyrene, da. Hos oss trenger vi ingen kampanje mot ulv og andre rovdyr, men det trenger vi ikke, siden vi allerede har et nokså glupsk Senterparti midt iblant oss.