Breddefotballen ble avlyst og spill i høyere divisjoner ble avholdt med maksimalt 200 tilskuere på tribunen. Selv om supportergruppene Isberget, og i særlig grad Forza Tromsø, gjorde en intens innsats for å lage lyd med 10 og 20 deltakere hver, var det en særdeles merkelig affære å se fotball på et nesten folketomt Alfheim.

Profesjonell fotball uten tilskuere er som mølja uten lever og rogn: Hovedproduktet er det samme, men det som setter smaken og gjør opplevelsen komplett mangler. Likevel har TIL-skuta seilt trygt gjennom opprørt hav i farefullt farvann og lagt til eliteserie-kai nok en gang.

For tredje gang etter opprykket i 1986 har TIL rykket rett opp til øverste divisjon etter et forutgående nedrykk, men denne gangen fryktet man i alle fall at nedrykket kunne være starten på en lang aketur nedover divisjonsbakkene.

Først ble laget årelatt for kvalitetsspillere som Valakari jr., Kongshavn, Taylor, Espejord og Smith. I tillegg ble veteranen Morten Gamst Pedersen jagd ut portene på Alfheim av en stadig mer presset Simo Valakari. Hva enda verre var; stortalentene Bryan Fiabema, Marcus Holmgren Pedersen og, noe senere, Isak Hansen Aarøen ble fisket opp av henholdsvis Chelsea, Molde og Manchester United.

Dette skaffet penger til ei tom TIL-lommebok, men forsterket følelsen av at treneren, karakterisert av et i overkant begeistret forhold til støttepasninger, levde på lånt tid.

Ironisk nok var det koronaen som banket de siste spikerne i Valakaris Tromsø-kiste. Etter sigende likte ikke den diamantprydede finnen å bli pandemipermittert og etter litt tautrekking forlot Valakari sjefsstolen. Fotballgudene er lunefulle, for sjelden har man sett et raskere statusfall i norsk fotball. Fra genierklært til idiotstemplet i løpet av få måneder må være en sterkt krydret chili con carne å svelge, selv for folk med sterk rygg og høy selvtillit.

Krokengutten Gaute Helstrup satt som trener i Ham Kam med utkjøpsklausul på 100 000 kr (et beløp som mjøsingene kuriøst nok hevdet manglet en null) og etter litt kjøpslåing hadde TIL igjen en hovedtrener med lokal profil.

Stakkars mann!

Der sto han, kort tid før seriestart, med en annen treners stall, i en by som forventet umiddelbare resultater. På den positive siden hadde Ruben Yttergård Jenssen vendt hjem, den digre stopperen Lars Sætra tatt veien nordover og en ukjent fyr ved navn Eric Kitolano hadde vært frisk på trening, men det var fortsatt et lag uten spisser. Løsningen ble gamle kjenninger.

Fitim Azemi var god for TIL i fjor, til tross for nedrykk, og da han signerte utlånsavtale i juni, regnet de fleste med at han ville pumpe inn mål også i OBOS. Mo Ahamed var derimot en overraskende signering. Skulle man bare se på statistikk, burde ikke Mo være i nærheten av aktuell for et lag som Tromsø. For det første er han en gammel mann i fotballsammenheng. For det andre har Mo aldri vært en notorisk goalgetter og i 2019 ble det ikke mer enn seks mål i 4. divisjon for Krokelvdalen.

Men fotball er mer enn bare de 90 minuttene som spilles i kamp. Et rutinert hode og et varmt hjerte er det alltid plass til en garderobe og om ikke målene akkurat rant inn for Ahamed, tviler jeg på at noen i TIL-systemet angrer på akkurat den overgangen. Azemis manglende uttelling og stadige småskader var nok derimot en større kilde til hodebry.

TILs åtte strake seiere fra start betød at opprykket nesten var sikret før en tredjedel av sesongen var spilt. Det ble noen rare poengtap mot mindre imponerende motstand som Grorud, og hjemmetapet mot Lillestrøm på 100-årsdagen for idrettslaget sved godt. Heldigvis var ikke konkurrentene bedre stelt og mistet stadig poeng i OBOS-ligaen; hvor ingen hører at du hyler, for å parafrasere en kjent Hollywood-grøsser.

Til tross for resultatene synes det faktisk å være en viss skepsis til trener Helstrup blant Tromsøs fotballinteresserte befolkning. En del av kritikken har vært knyttet til spillestilen, som ifølge forståsegpåere har vært til forveksling lik Valakaris særdeles tålmodige oppbygging av spillet med flittig bruk av støttepasninger og til dels vegring mot kontringer.

Helstrup fikk laget dumpet i fanget rett før seriestart, og så det neppe som fornuftig å bruke sin begrensede tid på å snu opp/ned på ting innarbeidet over år. Det er grunn til å tro at vi i større grad får se et lag som opererer i tråd med trenerens filosofi i eliteserien 2021.

Bortsett fra nyervervelsen «Kito», har TILs beste spillere i år vært de lokale gutta Jostein Gundersen og Kent-Are Antonsen. Særlig Antonsen har lagt alen til sin vekst ved å tegne seg særs flittig på årets scoringslister.

Det minner om at et år i OBOS burde vært en glimrende anledning til å spille inn egne talenter, men bortsett fra noen symbolske minutter på slutten av kamper for karer fra eget akademi, har man hovedsakelig satset på mer rutinerte krefter. Da stallen var som tynnest i sommer, vendte Helstrup blikket mot gamle kjenninger og hentet sine tidligere disipler fra tiden i TUIL, Steffen Skogvang Pedersen og Lars Gunnar Johnsen. Uten å fornærme de nevnte herrer, vil det være ren historieforfalskning å påstå at deres innsats satte OBOS i flammer.

Avtroppende TIL-sjef Kristian Høydal forlater klubben med et regnskap som visstnok går i pluss. Noen av dukatene må brukes til å forsterke laget, ellers blir returen til norsk fotballs høyeste nivå av kortvarig art. Mens våre rivaler i Bodø har slått alle tenkelige rekorder som tenkes kan og plukket med seg nordnorsk fotballs første seriegull, må vi her oppe ha tålmodighet til å stole på egne krefter. Da må også treneren ha tro på eget system og tørre å prioritere lokale talenter. Kun slik kan man klare å oppnå økonomisk forsvarlig drift og samtidig kunne utfordre Bodø/Glimt i kampen om unge spillere.

Forhåpentligvis kan vi få gå på kamp neste år. Vi må drømme om spill og resultater som igjen vekker begeistring.

Hvis ikke, er det fare for at toppfotballen i Troms går mot en langsom og pinefull død.