Det har vært mye Trump på TV den siste tiden, og det har det vel også vært de siste fem årene. Mange har etter hvert syntes at nå ble det mer enn nok, - og særlig i NRK. Det ene debattprogrammet avløser det andre, og diverse og ofte selvoppnevnte «spesialister» på amerikansk samfunn og politikk «drøvtygger» tenkte og reelle scenarier.
I skrivende stund har president Donald Trump bare dager igjen av sin presidentperiode. Og mange sier «takk for det». Men hvorfor er norske medier så opptatt av Donald Trump? Han er jo ikke statsminister i kongeriket Norge. Han er president i USA, en republikk med totalt forskjellig styresett en det vi har her.
Amerikansk politikk og amerikansk valgkamp er ikke noe for «sarte sosialdemokratiske sjeler» heter det, Trump eller ikke Trump. Verden er ikke et skandinavisk sosialdemokrati, og målt opp mot det skandinaviske sosialdemokrati så faller vel de fleste igjennom, rundt om i verden.
I ett av de mange debattprogram den siste tiden, der Norges forhold til USA under Trump og vårt medlemskap i NATO ble diskutert, noterte jeg meg en uttalelse av Jonas G. Støre: «Norge er ikke alliert med president Donald Trump. Norge er alliert med USA, uansett hvilken person som innehar president- vervet». Kloke ord og sagt i «rette tid».
Amerikanske presidenter kommer og går, men Amerika består. Hvilken tilstand unionen står i er en annen sak. Jeg minnes noen strofer av den amerikanske folkesanger og poet, Woody Gothery, angående tilstanden i unionen under «de harde trettiårene»:
«The bankers have taken my home and my land. I`m angry and frighten, don`t know where I stand. There`s a hole in my chest where my heart used to be, - and a hole in the sky, where my God disappeared…»
Dessverre er jeg ikke poet god nok til å gjendikte disse strofene til norsk, men de målbinder den frykt og frustrasjon som mange amerikanere følte på 1930-tallet, og også den frykt og frustrasjon som mange amerikanere føler i dag.
Helt siden slutten av 1980-tallet har amerikanske arbeidsplasser blitt systematisk ført ut av landet, og de fleste havnet i Kina. Denne skyld hviler på andre presidenter enn Donald Trump, men det nevnes sjelden i dagens norske debattprogram. Demonstrasjonen av Trump-tilhengere i Washington den 6. januar blir i norske medier fremstilt som pøbler, vandaler, anti-demokrater og terrorister.
Jeg er uenig her. Jeg tror et klart flertall av de som demonstrerte denne dagen var helt vanlige amerikanere, som over flere tiår hadde sett sitt land sakte men sikkert gå «nedenom og hjem», mens politikere og presidenter i Washington pratet og debatterte. Jeg minnes også i den anledning en senior i norsk utenrikstjeneste som uttalte: «Vær klar over at Washington er et skjellsord over store deler av USA!»
I mediene er man rystet over at demonstrantene greide å ta seg inn i Kongressbygningen. Er den amerikanske kongressbygningen et «Fort Knox», - er den ikke det amerikanske folkets eiendom? Jeg er også uenig i mediene som bombastisk proklamerer at «dette har aldri skjedd før Trump ble president.»
I 1814, under president James Maddison, hadde den unge nasjonen pådradd seg den tidligere kolonimaktens vrede. Den 25. august 1814 invaderte engelske og kanadiske styrker Washington, og brente ned både kongressbygningen og Det Hvite Hus. Deretter prøvde de å erobre havnebyen Baltimore, men ble slått tilbake av amerikanske styrker. (I amerikansk historie omtales disse tider gjerne som The James Maddison War). Så både kongressbygningen og det amerikanske folk har opplevd tøffe tider, men «stådd han av».
Trump og hans medsammensvorne mente at valget var «rigga» slik at de tapte valget. Det ble talt opp igjen og opp igjen. Jo mer man talte jo mer bombastisk ble uttalelsene: «Absolutt ingen falske stemmer! Absolutt ingen forkastede stemmer!». Dette syntes jeg var litt merkelig blant pluss minus 150 millioner avgitte stemmer. I min beskjedne valgkrets på Kvaløya, der jeg avgir min stemme hvert annet år, der blir det faktisk forkastet en og annen avgitt stemme «år om anna».
Jeg vil avslutte med å si: La historien dømme president Donald Trump, slik historien har dømt de andre presidenter i USA siden 1775. Hendelsene de siste fem årene er altfor ferske til at man kan ha den fulle oversikt.