Så er vinterens mørketid tilbakelagt. Tirsdag 19. januar fikk vi det første besøk av sola. Den stakk frem der i sør på Malangshalvøya mellom to fjelltopper og lyste opp vårt kjøkken oppe i Slettabakken på Kvaløysletta nær nabo til Sandnessund skole. I Tromsø sentrum ser de ikke de første solstrålene før to dager senere dersom ikke nye bygninger stenger for dette gledelige gjensynet, eller skyer på sørhimmelen gjør at det gylne lyset ikke kommer igjennom.
Det ser ut til at 21. januar for alltid er definert som SOLDAGEN i Tromsø. Dette innprentes i byens unger allerede fra tidlig barndom og sitter i hele livet dersom man da ikke etter hvert får litt mer fornuftige tanker i hodet og tør stole på det man ser, ikke det man hører.
Antakelig ble dagen innstiftet på et tidspunkt der byen var definert som området mellom Hansjordnesbukta i nord, Grensegata i sør, tverrliggeren mellom Strandvegen og Bjørnøygata, i vest under tvil opp til Alfheimveien. Der oppe var det ikke mange med helårsboliger på den tiden jeg referer til.
Så utvides bygrensene og innlemmer etter hvert områder helt opp til Vervarslinga og bort mot Myreng. Vi som gikk på Tromsø folkeskole, nu Gyllenborg skole, på 50-tallet fikk en bråte med «bona» i klassen. De hadde gått på Borgtun og bodde blant annet i gater rett opp av Alfheim svømmehall og borte i Storskogen. Oppe i bebyggelsen på østsiden av Prestvannet har jeg sannhetsvitner som kan fortelle at også de som bor der, ser solstråler før denne hellige soldagen.
Så blir bykommunen enda mye større. På et tidspunkt fikk vi som vokste opp, vite at Tromsø var verdens nest største bykommune, bare slått durabelig av Kiruna som det ikke var mulig å konkurrere med. Den er forresten ikke lenger den største. Den befinner seg visst nok i Australia et sted. Hva så med sola rundt om i storkommunen? Viste den seg over alt 21. januar? Var det en god grunn til å spise solboller på denne dagen rundt om på skoler og i barnehager der sola enten dukket frem før eller på noen steder lenge etter den gamle byens proklamerte soldag? Marit Anne Hauan, kulturviter på UiT, gir en forklaring på fenomenet i fredagens iTromsø.
I Kattfjord sitter de i Sørfjorden nesten inn i februar og ser misunnelig over til Nordfjorden der hvite fjelltopper og havflaten blinker i gull. Jeg vet det fordi jeg har bodd der på mørkesiden i ett helt år på 60-tallet.
Selv er jeg innpodet fra femårsalderen da jeg var blitt tromsøværing, at 21. er soldagen, basta! På skolen hadde vi ti minutter kortere timer i mørketiden. Skolen sluttet én time tidligere enn i resten av skoleåret. Du det var tider det! Før vi var kommet skikkelig til ro i klasserommet, ringte det ut igjen! Soldagen hadde vi fri. De av oss som likte å gå på ski, tok en tur til Skihytta som åpnet den dagen. Der kunne vi kjøpe noe godt å drikke og spise. Selv drakk jeg alltid varm melk muligens med honning. Dagen etter var årets tristeste. Da var det igjen lange, dønn kjedelige skoletimer.
Var vi forresten riktig heldige, skinte ikke sola 21. januar. Da fikk vi halvfritt når den endelig viste seg. I mitt siste år på Tromsø gymnas, nå Kongsbakken, høsten 1965, fikk vi et dødens budskap da tiden for kortere skoletimer seg: «Nå er det slutt!» Gjett hvem som var landets mest populære rektor da vi et par uker senere fikk verdens beste førjulsgave: Rektor Knut Hansen hadde, ifølge ryktet, dratt ens ærend til de høye herrer i hovedstaden. Der fikk han overtalt dem til å la oss en siste gang få nyte godt av kortere skoledager mens sola var under horisonten.
Så flytter jeg til Kvaløysletta i 1972 og oppdager at sola her borte titter frem to dager tidligere. Hvorfor skal vi feire gjensynet med den to dager etter at den har vist seg frem bare fordi det er en dato bestemt på et tidspunkt da Tromsø var en liten småby på østsiden av Tromsøya? Han kalte den «Holmen», Eivind Bråstad Jensen som bodde i Tromsdalen og gikk ut av Tromsø gymnas i 1965!
Ergo er soldagen for oss her på østsiden av Kvaløya med utsikt mot Bensfjordtindene ikke 21, men 19. januar! I år hilste den på oss sågar på datoen. Skal det spises solboller bør det bli på den datoen her borte, både på barneskoler, vår gamle ungdomsskole og i det som er av barnehager både nord og sør for Sandnessundbrua langs hele østsiden av Kvaløya der de kan se fjellene sør på Malangshalvøya.
I rundt førti år har jeg jobbet på ungdomsskolen her borte og jobbet iherdig sammen med noen få andre som skjønte lunta, for å få kolleger, mange av dem indoktrinerte «byguta» og «byjeinte», til å skjønne logikken i det å feire solas gjensyn når den er der og ikke når de ser den i Storgata. Såpass bør man forvente av voksne forstandige mennesker som skal lære opp ungdom til å bli «gangs menneske», og ikke slik som en noe yngre kvinnelig kollega med bosted på Tromsøya en gang sa: «Kravet er nok at vi må se hele solskiva. Det gjør vi ikke i dag!» Til slutt fikk vi som bråkte mest, igjennom at solbollene skulle spises 19. januar.
Det ulykksalige skjer: Vi som ivret for dette, blir pensjonister. Igjen har vi i skole og barnehage å gjøre med en gjeng som har lært at soldagen i Tromsø er 21. januar, basta. En 8.-klassing nu elev på besteforeldrenes gamle arbeidsplass, kom opp til oss og fortalte at, nei, det hadde ikke vært noe jubel over at sola var tilbake. Heller ikke hadde de feiret med de tradisjonelle solbollene. Så hentet jeg barnebarn nummer to i barnehagen rett på den andre siden av Slettaelva og spurte optimistisk om de hadde sett sola og feiret gjensynet. «Nei, det skal vi gjøre på torsdag», var svaret. «Men, men hos oss er dagen i dag», prøvde jeg meg med. «Nei dagen er torsdag, og da skal de andre barnehagene også feire», var budskapet.
Så kommer det som for meg er blitt siste spiker i kista: Fredagens iTromsø hadde på side 15 et bilde av tre glisende jenter fra Sandnessund skole. Med noen selvlagede soler smiler de med ryggen mot den ekte som pleier å vise seg der sør mellom fjelltoppene. Budskapet til meg som leser, var følgende under tittelen «Gliste som sola på soldagen».
«[ …] 21. januar, også kjent som soldagen, blir markert av flere tromsøværinger. For Sandnessund skole på Kvaløya var det intet unntak. Ved lunsjtider hadde elevene samlet seg utenfor skolen hvor 4. trinn ledet an med sanger [ …] I likhet med sola, som beskjedent lå bak svake skyer mellom fjelltoppene (uthevet av meg), smilte elevene bredt under markeringen. [ …]»
Selv så jeg dem løpe ned mot skolen sammen med lærere og lurte virkelig på hva som sto på. Å synge og tralle på Kvaløyslettas soldag når hovedpersonen viste seg frem, det sørget ikke lærerne for at de fikk gjøre, men når den gjemte seg bak skyene der sør to dager senere, da var det liv, da!
Til slutt vil jeg ta med en SMS som tikket inn fra en av mine kampfeller, Yngve Eilertsen, klokka 22:32 19. januar. Han har også tatt noen nydelige bilder som ligger på hans Facebook-side:
«Hei du så vel værmeldinga i dag der 19. jan. ble sagt å være offisiell soldag for Tromsø. Meteorolog John Smits har jo bodd på Slettaelva. (Uthevet av meg) Nu koker det av forargelse på sosiale medier».