Fra sidelinja:

– Flytt sørover nå!

Det er lattervekkende at en by som Tromsø, hvis livsblod er statlige arbeidsplasser, legger opp til sentralisering.

LYSER OPP:   Foto: Ronald Johansen

meninger

Men det som e aller verst med det herre, e det at det bli stadig verre og verre

Staten syg sæ feit og dryg

Regjeringa lyg mens a blunke så blyg

Og samvirkeorganisasjonen e blitt te forarges for folk og for fe

Det sentraliseres og det legges ned

Ja, det bli ailler slut med det!

Dette sang distriktskommunistene i Vømmøl Spellemannslag (i låten «Fjøsvisa», red.anm.) på syttitallet. At det fortsatt pågår en debatt om forholdet mellom bygd og by, viser at fraflyttingen ikke har avtatt med årene – men også at femti år med urbanisering fortsatt ikke har tatt livet av landsbygda. Bare nesten.

Ved nyttårstider leverte herværende avis en reportasje fra bygda Sjursnes i Ullsfjord, hvor befolkningstallet er kraftig redusert og de gjenværende er godt oppe i åra. Skolen og barnehagen er under stadig nedleggingsfare, lokalbutikken kjemper med ryggen mot veggen og havna er fri for fiskebåter.

Ronny Bratten, spaltist  Foto: Ronald Johansen

Men det er fortsatt håp. Bygda ligger bare en times kjøring fra Tromsø, i en av de mest spektakulært naturskjønne fjorder som finnes. Det er sei i fjorden, laks i elva og bær på fjellet. Og Tromsø, med kulturtilbud, arbeidsplasser og kjøpesentre er bare en times kjøretur unna. Det er unge mennesker med barn og stasjonsvogn som kan tenke seg å bo på bygda.

Her får historia imidlertid en pussig vending: Det finnes nemlig ikke tilgjengelige hus på Sjursnes. Paradokset i at alle hus er opptatt i ei fraflytta bygd, kommer på den ene siden av at når den eldre generasjon går bort, blir ikke husene solgt, men beholdt i slektene som fritidshus.

Så kan man vel saktens bygge nye hus? Factum est at søknader om å bygge nye hus blir avslått. Fra gammelt av har eiendommene blitt brukt til å fø et par sauer og ei og anna ku, og er følgelig definert som landbruksjord. Eller LNRF-område, som det heter på reguleringsspråket: Landbruk, natur, reindrift og fiske. Disse eiendommene skal holdes av til slike formål. Verdifull jord til dyrking skal ikke brukes til boligformål.

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. For femti år siden hadde vi rundt 150.000 gårdsbruk i Norge, mens antallet i dag er redusert til vel 40.000 aktive bruk. Selv om den enkelte bonde gjennomsnittlig bruker mer enn fire ganger arealet som en bonde for femti år siden, går benyttet jordbruksareal ned. Særlig i områder hvor småbrukene dominerte – gjerne i samløp med fiskeryrket – finner vi færre og færre bønder.

Lønnsomheten i landbruket favoriserer større enheter og det er i tillegg ikke til å stikke under en stol at en rekke av de gamle landbrukseiendommene langs norske fjorder er noe uegnet til moderne bruk. Der folk før slo hver minste, bratte kneik med ljå er det ikke like lett å komme til med milliontraktor og rundballepresse.

Sånn sett skulle det ikke være så mye i veien for å få lov til å føre opp ett bolighus eller trettifem i fraflyttingstruede bygder. Men så var det byråkratiet, da.

Byråkratiet er en uavvendelig del av et moderne, detaljregulert samfunn og fungerer både som smøreolje og strøsand i maskineriet – i kommunen omtalt som «administrasjonen» – noen hundre byråkrater som står for papirflyttinga på Rådhuset: De som behandler søknader, oppretter tilsyn, skriver ut forhåndsvarsler og forbereder saker til politisk behandling.

En byråkrat skal ideelt sett ikke la egne meninger og preferanser påvirke arbeidet, men fatte vedtak i henhold til gjeldende rett og signalene fra politisk ledelse. Administrasjonen er derfor politikernes beste venn og verste fiende: Byråkratiet utfører politiske vedtak i praksis – noe som også bringer de mindre positive konsekvensene av vedtatt politikk frem i lyset.

Har Stortinget bestemt at det skal være vanskelig å dispensere fra reguleringsplaner, kan du drikke Plumbo på at saksbehandlerne som sitter med disse sakene har dyppet sitt imaginære «nei»-stempel i kullsort blekk og at inskripsjonen fra Dantes visjon av helvete henger over døra: Lasciate ogni speranza – la alt håp fare.

Det er derfor ikke overraskende at det ikke er rett frem å få omregulert jordbruksareal til boligformål. Det som imidlertid var sennep på pølsa for mitt vedkommende var uttalelsene fra byplankontorets nestleder i ovennevnte reportasje om Sjursnes:

«Tromsø kommune har vedtatt en byvekstavtale og en bypakke, og dette påvirker måten vi bygger boliger på […] Vi skal i minst mulig grad legge til rette for at folk skal bo langt unna sentrum og kjøre mye bil», forklarte Eirik Eidesen.

Tromsø kommunes offisielle distriktspolitikk er følgelig at det ikke skal bygges hus utenom Tromsø by. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hvordan man ser for seg at landbruksjorda skal utnyttes i samfunn hvor ingen får lov til å bo, er et annet spørsmål. Hvilken bonde vil investere for å bo i ei bygd uten skole, barnehage og butikk?

Det er videre nesten lattervekkende at en by som Tromsø, hvis livsblod er statlige arbeidsplasser, legger opp til sentralisering. Jeg får minner om den norske, dystopiske spillefilmen «Svart hav» fra 1980, som forestiller seg et fremtidig Nord-Norge under fraflytting. I en scene er filmens hovedperson på butikken, hvor det henger en plakat fra Statens Flyttekontor med følgende tekst: «Flytt sørover nå!»

Like etter nyttår fikk vi også lese om et annet offer for koronaens herjinger, nemlig Tromsø Parkering. Det kommunale parkeringsselskapet opplever et kraftig fall i inntektene på grunn av manglende turisme som igjen merkes på færre parkeringer i Tromsø. Resultatet ser ut til å havne hele 8 millioner kroner under budsjett, ikke minst på grunn av det hjerteskjærende faktum at det ble skrevet ut 5.000 færre parkeringsbøter i 2020 enn foregående år.

Dette skulle man jo tro var en gladnyhet, med tanke på byvekstavtalen og bilkjøring, men nei: Dette er nemlig penger som skulle tilfalle kommunekassa og da er det plutselig ikke så gøy lenger når bilene uteblir.

Bilisme som fører til avgifter synes dermed å være god bilisme, mens nødvendig bilisme for å sikre spredt bosetting er ikke ønskelig. Det er nesten så man tar seg i å nynne litt på Vømmøl igjen:

«Det som e aller verst med det herre, e det at det bli stadig verre og verre».