La oss fjerne triste, tomme merkelapper på hverandre

– Kom deg ut i verden, studér og bli klok, ikke bli en heimføing!

SKRIVER HEIMFØINGER: Stein-Gunnar Bondevik   Foto: RONALD JOHANSEN

meninger

Slik har nordnorske foreldre snakket til sine barn i et par generasjoner nå, gjerne med et fromt ønske helt til slutt i formaningen: «Men kom tilbake». Vel, vi vet resultatet, de færreste kommer tilbake, landsdelen tømmes for folk, og vi sitter og klør oss i hodet for å finne en vei ut av uføret. Hva med å la heimføingen stige i gradene?

Det var en kompis fra Øst-Finnmark som her i forrige uke snakket til meg på telefonen om verdien av «de som blir». Øst-Finnmark er kanskje den hardest råka regionen i landet hva angår fraflytting, kanskje det var derfor han snakket så varmt om de unge som har valgt å bli. Han snakket om folk som velger å jobbe på butikken, som kjører taxi i helgene, som stiller opp i idrettslaget, og som er frivillig på Varangerfestivalen hvert eneste år.

«Disse unge menneskene er gull verdt for vårt samfunn. De holder det gående, de kjenner folk og forhold, de er optimistiske og fremtidsrettede, og de tar tak i lag og foreninger», sa han. Han snakket ikke ned dem som dro, men han kunne ikke la være å nevne at det var noen som holdt hjulene i gang, noen som skapte den festivalen som utflytterne hver sommer kunne komme hjem til for å hilse på gamle kjente.

Det mangler ikke på urbant skapte karikaturer av mennesker som velger å bli på bygda eller i småbyen. Vi husker arendalittene i Lillelørdag, det lages TV-serier om rånekultur, det skrives kronikker om bygdedyr – for øvrig det eneste dyret byfolk ser ut til å enes om å skyte. Ordet «heimføing» er heller ikke godt ment, det brukes gjerne om sønnen som aldri dro, om lite verdensvante, litt enkle mennesker.

Det er litt pussig at vi i samfunnsdebatten ikke klarer å få øye på at dette er noe av grunnen til at distriktene tømmes for folk. Er det bare den lille gruppen, de som drar og kommer tilbake, vi klarer å se verdien av? Da vil regnskapet fortsette å gå i minus, for incentivene til å bli i byen er langt flere enn de som taler for å flytte hjem. Jobbtilbud, kulturtilbud, lånetilbud og gud vet hva – det er ikke mange av livets veiskilt som leder folk ut på bygdeveiene.

Det som er enda mer pussig er at vi ikke klarer å se komikken i at mange av dem som sitter i byene og harselerer med heimføinger aldri selv har forlatt stedet de vokste opp. Selv om vi de senere årene har hatt det moro også på byfolks bekostning, slik som de hjelpeløse heimføingene fra Oslo vest i serien «Hvite gutter», kommer vi ikke unna at såkalte «ekte bygutter og byjenter» er en hedersbetegnelse, noe byfolk smykker seg med som om det var en medalje.

Det spørs imidlertid om de klarer å konkurrere i «ekthet» med dem som bygger hus på heimgården og tar vare på sine foreldre og kulturlandskapet. De som holder nærbutikken gående for seg selv og hyttefolket, kjører skiløyper og holder skogsveier. For ikke å snakke om de som tar over båten eller bedriften fra sitt opphav og skaper hundrevis av arbeidsplasser og milliardverdier for samfunnet. Føder skapelige unger gjør de og – som man attpåtil mater byene med, slik at de kan bli enda større og enda mettere.

Nå tar jeg ikke til orde for konkurranse på dette området heller, tvert imot. Det dummeste vi gjør er å konkurrere om hvem som er hot or not, om hva som er best – bygd eller by? Folk må få ta de valgene de vil, de som vil dra, dra. De som vil bli, bli. Skal flyttestrømmen snus i distriktene gjelder det å fremelske åpne, tolerante samfunn som setter pris på hver sjel som slår seg ned, og hver sjel som aldri drar.

Man må også vise forståelse for dem som drar, da øker sjansen for at de kommer tilbake. Men aller mest handler det om å fjerne triste, tomme merkelapper på hverandre og heller begynne å se verdien i andres innsats for fellesskapet.

Å skulle gi ordet «heimføing» en positiv betydning, som et ord på dem som blir og skaper trivsel og verdi, er kanskje for mye å vente av språket. Så kanskje må vi finne noen nye ord. «Heimfining»? «Basekonge»? «Bygdegulling»?

Eller rett og slett bare kalle folk ved navn. Helge, for eksempel?