Senterpartiet har den siste tiden gitt uttrykk for et ønske om å gripe inn i tros- og livssynsfriheten og regulere hvilke organisasjoner som skal få støtte ut ifra teologiske standpunkt. Da er det helt og fullt på sin plass å stille spørsmål ved Senterpartiets trospolitikk.

Saken dreier seg om flere kommuner som den siste tiden selv har valgt å trekke opp egne rammer for kommunal støtte til tros- og livssynsorganisasjoner. I fjor vår vedtok Stortinget lovverk og rammer for ny tros- og livssynspolitikk. Stikkordet der var likebehanding i offentlig støtte.

Den siste tiden har flere saker fått omtale i mediene. I Klepp kommune i Rogaland frykter flere kristelige organisasjoner at de blir utestengt etter et forslag som krever at alle medlemmer anses som likeverdige til styreverv uavhengig av samlivsform eller seksuell orientering for at organisasjonen skal få kulturstøtte. Stavanger kommune sjekker nå ut muligheten for å ta bort støtte til Norsk Luthersk Misjonssambands barne- og ungdomsarbeid fordi verdigrunnlaget til organisasjonen er i strid med verdiene kommunen selv har i bunn. I fjor nektet Skien kommune den kristne organisasjonen Ungdom i Oppdrag tilgang til en støtteordning, men snudde i etterkant.

KrF er sterkt engasjert i denne saken. Ungdommer i kristne organisasjoner i landets kommuner legger ned verdifullt arbeid. KrF vil derfor advare mot at folkevalgte i kommunene overstyrer og innfører det de mener er politisk korrekt og at det går på bekostning av disse unge sitt arbeid og engasjement.

I trossamfunnsloven har vi klare vilkår for når en kan nekte å betale ut støtte til tros- og livssynssamfunn. De er laget etter en nøye vurdering av eksperter på området for å ta hensyn til nettopp trosfriheten. Jeg mener kommuner bør være veldig varsomme i å gå lenger i sine retningslinjer, og snevre inn hvilke religiøse organisasjonen de mener er politisk korrekte nok til å motta kommunale tilskudd.

Senterpartiets Åslaug Sem Jacobsen har nylig uttalt at kommuner kan nekte menigheter og organisasjoner tilskudd til sitt barne- og ungdomsarbeid fordi deres verdigrunnlag ikke er i tråd med hva som er «politisk korrekt». Dette føyer seg dessverre inn i en rekke av urovekkende trekk ifra Senterpartiets side den siste tiden.

Ja, det er helt og fullt på sin plass å nå stille spørsmål ved Senterpartiets trospolitikk, fordi den tydelig tenderer til å legge seg på den samme mistenkeliggjørende og overstyrende linjen som Arbeiderpartiet og SV. Det så vi senest i behandlingen av ny tros- og livssynslov der Senterpartiet ønsket et antallskrav på 100 medlemmer for at menigheter og trossamfunn skulle motta statsstøtte. Kravet er begrunnet med deres ønske om økt tilsyn og kontroll.

Dersom dette forslaget hadde fått støtte ville det i praksis bety at 356 trossamfunn hadde mistet statlig støtte, noe som er alvorlig fordi vi trenger et mangfold av menigheter ettersom det gir ulike mennesker mulighet til å finne seg et sted der de kjenner seg hjemme og kan kalle sitt åndelige hjem. Ikke minst er dette forslaget fra Senterpartiet på klar kollisjonskurs med deres distriktsprofil. Er det ikke ønskelig med levende menigheter rundt om i småkommuner og på bygda?

I ny lov om tros -og livssynssamfunn kom også Senterpartiet med et eget forslag om «inspeksjoner og uanmeldte tilsyn», understøttet av en rekke særmerknader som understreker dette sterke ønsket om kontroll og den utidige mistenkeliggjøringen. Jeg vil minne Senterpartiet om den enorme verdien disse trossamfunnene har både for enkeltmennesket og for samfunnet.

De tilbyr fellesskap og samhold, og bidrar med barne- og ungdomsaktiviteter, diakonalt arbeid, integreringsarbeid - bare for å nevne noe. Disse trossamfunnene er dypest sett frivillige organisasjoner, med sin autonomi og egenart, og må gå fri fra Senterpartiets ønske om overstyring både i organisering og pålegg om endring i verdigrunnlag for å motta kommunal støtte.

Vi lever i en tid der det er helt åpenbart at kristne organisasjoner og ulike trossamfunn opplever et stadig større press, og at tilliten fra venstresiden i norsk politikk nærmest er ikke-eksisterende. Senterpartiet må klargjøre hva deres politikk er og om de legger tillit eller behov for stadig mer kontroll til grunn for sin tros -og livssynspolitikk.

Folk fortjener å vite hva slags politikk en eventuell rødgrønn regjering ville føre på dette området, og hvilke dramatiske konsekvenser det ville ha fått for trossamfunnene. Det er ikke likegyldig hvilke parti som sitter med regjeringsmakt, og jeg er virkelig glad for at det er KrF, og ikke Sp, som sitter med hånda på rattet i tros -og livssynspolitikken i landet vårt.

Vi mener at dersom vi ønsker et livssynsåpent samfunn så må vi ha rom for mennesker med den religiøse identiteten og det livssynet hver enkelt har. Et slikt samfunn verdsetter troens betydning for enkeltmennesker og religionens betydning for samfunnet.