Å være politisk «rådgiver» kan ende opp i spagat.
Eksemplene i «hva som kan rettes opp» kan tyde på det.
«Stopp tilintetgjørelsen av Svea gruvesamfunn til en kostnad av 2,3 milliarder» er nok en kostnad vi må ta for å rette opp i tidligere synder. Kulldrift var absolutt en nødvendighet før, men tilhører nå historiebøkene, nasjonalt og internasjonalt.
Hva skal til for at Arbeiderpartiet skal få større oppslutning ved valget?
Å flytte helikoptrene tilbake til Bardufoss og å stanse nedleggelsen av Andøya flystasjon er enkelt å være enig i, men kanskje litt naivt å tro på.
«Befolkningen ønsker FM-nettet tilbake nå!» er nok en ønsketenkning mer enn en realitet. Jeg har for eksempel ikke hørt noen i min omgangskrets som ønsker dette tilbake.
Å gå mot forslaget om tredobling av CO2-avgiften som tydeligvis vil ødelegge livsgrunnlaget i distriktene er et billig poeng når man vet hvilke utfordringer vi har med klimaendringer. Om avgiftene skal dobles eller triples har ikke jeg svar på, men at fossil forbrenning må ned kan det ikke være stor uenighet om.
«Stopp utenlandsk kapital fra å rasere Norsk natur med vindmøller». Jeg vil trekke inn noen andre poeng i innlegget ditt, om bygging av veier, jernbane og oljeinstallasjoner. Alt dette er alvorlige inngrep i naturen. Mange er imot minst ett av disse inngrepene, så å trekke fram vindmøller treffer ikke helt. Prosjekter som disse er så store at det ofte bare er utenlandske foretak som kan gjennomføre dem. Det myndighetene kan gjøre er å stykke opp i deler som er overkommelige for norske entreprenører, noe som igjen vil føre til livsgrunnlag i distriktene.
Å erstatte et tvangssammenslått Troms og Finnmark med Troms og Hålogaland, etter alle solemerker tvangsfradelt fra Nordland, er en fiffig, men feil løsning. Det er brukt så store beløp på sammenslåingen av Troms og Finnmark at det dessverre vil være hodeløst å reversere det og enda verre å prøve på en annen konstellasjon. Å rette opp en feil med å begå en ny bringer oss ikke videre.
Å være et ansvarlig parti er ikke enkelt. Å føre en politikk som «folk ønsker» er FrP-linjen, med vekslende hell. Folks ønsker varierer veldig. Det Arbeiderpartiet må gjøre er å føre en politikk vi trenger, en politikk som gir trygge rammer for dem som vil investere i landet, gjerne med utenlandsk kapital. Norge har alltid vært avhengig av risikovillige investorer, ofte fra utlandet, til industri og næringsutvikling.
Hvis Ap fjerner de personene i ledende stillinger som er imot alt er mye gjort. Det er for mange med innflytelse i partiet som ikke evner å se at rammene for næringslivet er avgjørende for utviklingen av distrikt og by.
Vårt velferdssamfunn kan faktisk bli selvdestruerende i og med at flere og flere tror at alt kommer av seg selv, at vi ikke trenger å utvikle samfunnet og å kontinuerlig arbeide for å opprettholde de godene vi har.