Kommentaren

Naturen må oppføre seg – ellers må den dø

Når Senterpartiet lukter blod, og det attpåtil er valgår, kan det gi seg utslag i tøysete ekstremisme man skulle tro var forbeholdt revymiljø på kreativ tomgang.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

«Jeg elsker lukten av regjeringsmakt … Det lukter ulveblod». Jeg ser for meg Torleik Svelle, leder i Senterungdommen, Senterpartiets ungdomsorganisasjon, si det når han skal oppildne sin hær av politiske soldater. Ungdomspartier pleier ofte ha litt mer krutt i våpnene når de skal tilrive seg oppmerksomheten i offentligheten. Da holder det ikke med daffe gjentagelser av moderpartiets program, her må det dras litt ekstra på.

Føreren Trygve Slagsvold Vedum er dessuten konstant til stede i alle kanaler, enten det er for å pusse opp kontormøbler fra offentlige bygg, kle seg ut som fugleskremsel eller spytte ut syrlige karakteristikker om «eliten i byene», elbiler, ungdomskriminalitet, den redselsfulle giften kaffe latte (og alt man rope «sånt no hakke vi på landet!» etter), eller selveste feilskjæret i skaperverket, også kjent som rovdyr.

Trygve slipper til. Han er inkarnasjonen av det motsatte av no-platforming. Og da er det ikke lett å lede en ungdomsorganisasjon og samtidig stå nært Trygve-støyen. Da må man brøle. Derfor er det ikke tilstrekkelig å si at vi skal holde ulvestammen i Norge på et minimum. Det virker nesten litt kjedelig moderat. Torleik Svelle skrudde derfor megafonen på elleve da han møtte pressen i forbindelse med helgens vedtak av nytt partiprogram for Senterungdommen.

Han snakket om en nullvisjon. Nullvisjon brukes normalt i politikken når man setter seg litt hårete mål man innerst inne vet at vi sannsynligvis ikke kommer helt i land med, men der hver forekomst av det likevel er fullstendig uakseptabelt. Selvmord. Mobbing i skolen. Trafikkdrepte. Overdosedødsfall. Svelle hadde noe langt viktigere å formidle. Senterungdommen ønsker nemlig en nullvisjon for ulv.

I en pressemelding skrev de at vi måtte sette vanlige folks interesser, beiting og landbruket først, og prioritere dette over ulven. «For mange er det å ha ulv tett på husene, og finne død sau i hverdagen veldig brutalt. Da tror jeg vi er nødt til å svare ganske hardt tilbake igjen», utdypet Svelle til NRK. Som om vi er i en krig. Det eneste som manglet var et løfte om at nedskytingen og «jakta» skal betales av ulvene selv.

At ungdomsparti snakker i blokkbokstaver, strekker hals og pumper verbale steroider inn i programmet til moderpartiene er ikke noe nytt. Alle gjør det. Noen ganger må de tas i ørene av de voksne. Andre ganger blir de voksne tatt i ørene av dem, gjerne i en mer progressiv retning. Det er bra, og en naturlig og viktig del av norsk partipolitikk.

Når Senterungdommen da velger å fokusere på et ønske om nullvisjon for ulv, altså å slakte ned det som er av ulv her til lands, som det var ugress i en kornåker, snakker vi om noe ganske annet. At moderpartiet ikke korrigerer dem og ber dem ta litt mindre kraftfôr, tyder dessuten på at det de mener dette er helt greit, noe som er ganske forstemmende. For dette er vulgær og sjarmløs landbruksfanatisme, ment for å vekke entusiasme blant egne, uten en tanke på det eksisterer et liv utenfor Senterpartiet og norsk landbruk.

Det er helt legitimt å ønske en viss kontroll over de fire store rovdyrene i landet, men også jerv, gaupe, ulv og bjørn er en del av faunaen vår som utgjør sin del av et mangfold mange av oss mener det er viktig å ivareta. Vi har sågar forpliktet oss til internasjonale konvensjoner for å etterstrebe og opprettholde fokus på dette.

Vi kan ikke bare eliminere arter vi mener truer dyrene vi selv har satt ut på beite der de tilfeldigvis lever. Det er ikke sånn det fungerer. Fiskerne kan heller ikke begynne å slakte sjøpattedyr med en såkalt nullvisjon, der man ønsker å fjerne konkurranse om ressursene i havet.

Det handler om noe så elementært som å oppføre seg, og skjønne at naturen er mer kompleks og mer verdifull enn bare den netto landbruksverdien vi får ut av den. Derfor er det også ulv i alle nabolandene våre. Sverige (ca. 365), Finland (ca. 245) og – selvsagt – Russland (mellom 60.000-70.000) har sågar mye mer ulv enn oss, og den vandrer også mellom landene, simpelthen fordi den ikke er så opptatt av nasjonalitet og landegrenser.

Derfor blir det bare enda mer lattervekkende når Senterpartiet programmessig raller på autopilot om at ulven vår ikke er etnisk norsk, og at det derfor bare er å drepe den. Den samme retorikken var jo temmelig fraværende da de forsvarte pelsdyrindustrien med nebb og klør, en business der rovdyr med annen etnisitet er en nødvendighet.

Det kan sikkert være forbanna provoserende for folk på landet og i landbruket når friluftshippier uten interesse for deres næringsvirksomhet eller liv mener seg berettiget til å diktere livene deres, uten tanke på det de tilfører fellesskapet av viktig og moralsk forpliktende matproduksjon.

Men det er ikke nødvendig å bli enda mer gæren i retur, og så ute på viddene at man i fullt alvor uttrykker et ønske om å utrydde en art fullstendig. Det er dessuten vanskelig å se for seg at det skulle trekke særlig mange nye velgere heller. Lykke til med budskapet om nullvisjon for ulv på Oslo øst, Jan Bøhler.

To millioner sau på beite. Hundre ulver. Masse ull og litt ulv. Det burde være mulig å klare begge deler, selv for markeringskåte ungdomsparti i et valgår.