Fra sidelinja:

Rød(t) helt inn til beinet?

«Vi vet hvor vi har dem» sier mange i andre partier. Det er et faresignal en skal ta alvorlig og gjøre noe med om en vil opp og frem her i verden, skriver Herman Kristoffersen.

Rødt-leder Bjørnar Moxnes under en spørretime i Stortinget nylig.   Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

meninger

Jens Ingvald Olsen sier han er maoist, og opplysningen kommer ikke herfra. Det hevdet han selv i et avisintervju da han skulle forklare hvor hans politiske ståsted var. Ikke noe galt i det. Mange har lagt ut større blemmer i den politiske andedammen en finner rundt omkring. Jan Blomseth sa engang til en avis at han var tilhenger av dødsstraff. Vet ikke om han er det i dag, men en gang var han i hvert fall det.

Ikke vet man hvordan kineserne stiller seg til dette med Jens Ingvald og Mao. Tror de tar det ganske lett. Andre saker bekymrer nok mer. Etter Mao kom Deng Xiaoping og laget sosialkapitalisme av økonomien deres. Han brakte inn følgende sitat: «Fargen på katta betyr ingenting så lenge den fanger mus». Rødt er vel ikke kommet helt dit enda?

Spaltist: Herman Kristoffersen  Foto: Knut Jenssen

Jens Ingvald har, for øvrig, vært en svært dyktig politiker i Tromsø gjennom mange år. Det fargerike byrådet har mye å takke ham for. Han leser nemlig saksdokumenter grundig. En bedre politisk støttespiller enn denne mannen kan de rødgrønne få lete lenge etter uten å finne. Rødt har under Jens Ingvalds ledelse stått som en vegg mot alt av borgerlig politikk i denne byen. Som eksempel stemte de for å bygge rådhus, kino og bibliotek borte i Grønnegata da alle de såkalt borgerlige partiene stemte mot alt sammen (da artikkelforfatteren var ordfører for Arbeiderpartiet, red.anm.).

Partiet Rødt har gått gjennom mye for å bli et norsk og politisk stortingsparti. Vi vet alle hvor de kommer fra og lar det ligge denne gang. Metamorfosen de siste år er bare en flik av denne historien, og det skal sies at politiker Bjørnar Moxnes har fått mye ut av sin stortingsplass. Det viste seg at Stortinget var en nødvendighet for å bryte gjennom den store tausheten som fins i landet. Veggen som skaper stillhet av ord.

Ikke bare det. Nå ser det derfor ut til at partiet er kommet for å bli etter titalls år i støpeskjeen. Mange dømte også Fremskrittspartiet nord og ned da Anders Lange hevet sin eggelikør og proklamerte slutten på skatter og avgifter her til lands. Vel, skatt og avgifter har vi enda, men partiet fins likevel et sted ute i folkehavet. Lite, men godt.

Det er krevende å være orientert om alle saker selv i et lite land som Norge. Det skal mye til å kunne kommentere alt en blir spurt om. Likevel klarer Rødt seg bra i denne manesjen. Bjørnar Moxnes blir ofte stilt til veggs om politikk og han blir hørt av mange. Partiet har i dag mange som lojalt stiller opp for partiet, stemmer på dem og sørger for at de har satt seg noenlunde fast rett under sperregrensen et sted. I Oslo har de hentet sitt nåværende mandat, men det skal ikke mye til før de klatrer over sperregrensens fire prosent og det renner inn flere representanter i Stortinget.

Hvor røde er egentlig Rødt nå om dagen? De er litt rødere enn SV, og enda mer enn Arbeiderpartiet, men der stopper det også.

Arbeiderpartiet har problemer med Rødt. Jonas Gahr Støre har sagt at verken de eller SV inngår i hans og Trygve Slagsvold Vedums planer om en ny regjering etter valget i år. De skal i høyden få lov til å være et slags støtteparti og noe i den retning, men i en regjering passer de ikke. Her burde Rødt og SV slå seg sammen og kreve plasser i regjering for å støtte et mulig rødgrønt flertall. Hvis ikke, burde de la være å stille seg bak Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og heller la Erna Solberg styre videre.

Det er her den store utfordringen til Rødt ligger. Partiet strever ikke etter å få makt til å forandre noe. De vil gjerne komme inn bakfra med velgerne sine og stille krav til andre, men mener ikke veldig mye selv som de krever gjennomført. Det er noe med å stå oppreist for seg selv. Ta en egen plass i et parlamentarisk system. Et politisk parti skal ha ambisjoner om et bedre samfunn. Da må de ta roller i mange sammenhenger og gjøre en jobb for samfunnet de er en del av.

Rødt truer ofte med å trekke støtten der hvor de er del av et flertall, men ingen tror at de virkelig mener det. De har ennå ikke vist motet til å la handling følge trusselen. Da inntrer et annet fenomen i politikken. «Vi vet hvor vi har dem» sier mange i andre partier. Det er et faresignal en skal ta alvorlig og gjøre noe med om en vil opp og frem her i verden.

På landsmøtene svever revolusjonsspøkelset ofte gjennom rommet. Mange av medlemmene deres sier de er revolusjonære. Noen vil gå hele veien til proletariatets diktatur. (AKP m-l) Færre og færre hører på dette. De vet at dette bare har med eget ståsted å gjøre. Det kan være vondt nok å vrake egen overbevisning som har bitt seg fast, men de fleste vet også at prinsipprogrammer er en ting. Praktisk politikk er ofte noe helt annet.

Rødt har derfor enda dette tvilsomme forholdet til egen representasjon og de har også noe tull med kalkulatoren til tider. Den henger seg opp rundt null et sted. Penger mangler derfor ikke. Alt dette vil løse seg med tid og stunder. Politisk ansvar har den effekten.