Jeg får nok neppe kommunikasjonsprisen for det stuntet, men denne gangen ble avstanden mellom virkeligheten og bildet som tegnes så stort at jeg reagerte.

Jeg vet det er mange som har måttet tåle tyn fra Nytt på Nytt-gjengen disse fredagene hvor nedstengninger gjør TV til viktigste underholdningskilde og selskap. Vi, av alle, skal virkelig tåle å bli tullet med, men denne gangen rant begeret over.

Hva jeg gjorde? Et Facebook-innlegg fikk Norges største avis til å slå på tråden. Med det, selvsagt langt mer oppmerksomhet enn jeg hadde forestilt meg. Hvorfor? Jeg blåste ut etter ei tid hvor bildet av ei flott næring var rakket ned på.

Bakgrunnen var en sketsj om skreien. I disse tider en nasjonal helligdom som jeg er ekstremt stolt av å representere. Sketsjen på TV fortalte historien om at Østlandet er nedstengt grunnet ei næring på jakt etter billig arbeidskraft fra øst. I min verden blir det like feil som å påstå at Nytt på Nytts programleder aldri har vært en dyktig komiker.

Fiskeindustrien er en næring som har jobbet målrettet for å sikre smittevern, lyktes og som har gode tariff-festede lønnsvilkår. Så mye innsats som er lagt ned fra disse folkene, og så sterke følelser dette viruset skaper, så oppleves det sårt når et feilaktig bilde blir tegnet over tid. Det rokket med stoltheten jeg føler for de folkene som tar imot skreien.

Dersom en usannhet gjentas ofte nok, har den dessverre en tendens til å oppleves som sann. Det som er så viktig å formidle for meg er følgende: Fiskeindustrien har tatt smittevern på alvor. Regimet de har hatt for kontroll og karantene har fungert. Vi har så langt ikke registrert et eneste smittetilfelle som har ført til smitte inn i produksjonen eller i samfunnet.

Arbeidstilsynet sendte fredag ut en pressemelding som understreker det.

For det andre håper jeg at mange også har fått med seg at vi har et tilfredsstillende lønnsnivå. Den ligger omtrent på snittet av industriarbeiderlønn. Vi har allmenngjort den. Det betyr at det er laget en egen forskrift som forbyr bedrifter å gi lavere lønn.

For det tredje innrømmer jeg mer enn gjerne at jeg kan være en sytpeis, som det heter i nord, og at impulskontrollen ikke alltid er god nok. Og alt i alt og etter å ha pustet litt med magen så tenker jeg at dette ordskiftet nå kan rettes inn på riktig spor helt uten en sur klage til Kringkastingsrådet.