Kommentaren:

På tide å si farvel til Alfheim

TIL er på god vei mot åpent mål i debatten om flyttingen fra Alfheim stadion. To tomtealternativ har allerede pekt seg ut som klubbens nye hjem.
meninger

I en ideell verden har «Nordens Paris» 20 grader fra mai til september. Vinterhyret kan pakkes ned i boden, og tas ikke fram før langt ut på høsten. Å gå utendørs midt på natta kan gjøres i bare T-skjorta. Lue, hansker og ullgenser er en fjern tanke. Jevnlig påfyll av kald drikke føles nødvendig.

Vi som har bodd i byen en stund vet at dette scenarioet kan inntreffe, men ikke oftere enn at vi blir svært glade når det skjer. Realiteten er noe helt annet. Sju grader, regn og vind kan nådeløst, når som helst gjennom sommermånedene feie innover oss. Gjennom sundet, over kaiene, mellom husene og inn under huden på hutrende tromsøværinger.

På samme måte har TIL det akkurat nå. Et nyoppusset Alfheim stadion burde vært hjemmebanen til et vinnende lag, med fulle hus annenhver søndag. Med naturgress under føttene feies søringene av banen, og europeisk motstand får kjørt seg under flomlysene mot byen og landsdelens store stolthet. Lokale spillere vokser fram til profiler, herjer for de rødhvite, og selges rett til utlandet for titalls millioner etter å ha lyktes for «Gutan» i Eliteserien.

De gangene jeg denne vinteren har gått forbi Alfheim, har det slått meg hvor mange opplevelser den drøyt 100 meter lange og snaut 70 meter brede matta har gitt byen. Øyeblikk som ligger i underbevisstheten, og gjerne melder seg med jevne mellomrom.

Langskuddene til Trond «Slegga» Johansen og Steinar Nilsen. Pasningene til Bjørn «Bummen» Johansen og Morten Gamst Pedersen. Redningene til Bjarte Flem og Tor Andre Grenersen. Jubelen etter målene til Sigurd Rushfeldt og Ole Martin Årst. Europacup mot Tottenham, Roma, Galatasaray og den verdenskjente ydmykelsen av Chelsea i snødrevet. En hardtslående Mike McCabe. Ukvemsord og snertne punchlines fra Store stå. Harila-show og Tippetuppen. Lunken kaffe og kalde pølser. Alfheim har levert næring til byen og landsdelens sjel i årtier.

I stedet ligger Alfheim der stille og nærmest forlatt. I noen av vinduene i Idrettsbygget kan du se et lys. En skoleelev fra NTG kan befinne seg på løpemølla i treningsrommet, med utsikt mot parkeringsplassen.

Tanken på at TIL igjen skal bli et storlag på Alfheim er besnærende, og kommer i mange tilfeller fra en idé om at ting blir som de har vært før. Det skjer, som i livet ellers, sjelden. Nostalgi og sentimentalitet kan derfor ikke være en drivkraft når TIL skal gjenvinne både byen og landsdelen de neste årene. Og her kommer vi inn på det som har vært en stor debatt i Tromsø den siste uka, at TIL vurderer å flytte fra Alfheim til fordel for en innendørshall.

Ideen er verken original eller ny. Tromsø var tross alt tidlig ute med å bygge Skarphallen på midten av 1980-tallet. En hall som tiltrakk topplag fra landet rundt på vinterstid. En hall som nå er for liten og avleggs for toppfotball per i dag, og som også kan være historie om få år.

For drøye 10 år siden var «Gullegget» i Tromsdalen et hett tema. Til en prislapp på 1,2 milliarder skulle arenaen ha en «fotballhall med 15.000 sitteplasser, badeland, konsertarena og anlegg for breddeidretten», som det så fint het. Det ble skrinlagt etter få måneder.

Senest i 2017 snakket Morten Gamst Pedersen og Per-Mathias Høgmo om at TIL bør inn i en innendørshall, uten at verken klubben, eller selskapet Alfheim stadion II AS, som eier størstedelen av Alfheim, virket spesielt interesserte.

– 30–50 år fram i tid, sa Jarle Heitmann, styreleder i selskapet, den gang.

Snaue fire år senere er tonen en helt annen. Nå legger ingen sentrale aktører skjul på at TIL bør flytte fra Alfheim til fordel for en ny hall. Og hos mange i og rundt klubben er det en tydelig holdningsendring.

TILs nyansatte daglige leder, Øyvind Alapnes, benyttet anledningen da han til herværende avis ga sin «tiltredeserklæring» torsdag. Høyt på den lista havnet på treningsfasiliteter og ny TIL-hall. Potensielt en skikkelig vinnersak. Så får vi se om han i sin tid som toppsjef klarer å ta et avgjørende steg videre, eller må overgi tankene til neste.

Kjernen i om dette skal skje er som alltid penger. Her er regnestykket ganske enkelt. Foruten en liten del som Trond Mohn eier, eier TIL og Tromsø kommune resten av Alfheim. Det spekuleres i om en omregulering til boligformål vil kunne bety en inntekt på 500 millioner. Noen mener en hall med plass til 8.000 tilskuere vil kunne bygges til en slik sum. Andre mener det vil være langt på vei.

Slik Alfheim fremstår i dag er ikke det et levedyktig alternativ på sikt. Kravene til fasiliteter og forutsigbarhet blir stadig større for spillerne, men ikke minst for publikum. Skal en TIL-kamp trekke flere enn menigheten, er det ikke lenger nok med en Mydland-pølse i pausen og et kaldt sete i oktober.

Klarer Tromsø å bygge en innendørsarena til en fornuftig pris, og som vil kunne driftes på en fornuftig måte, vil toppfotballen åpenbart få bedre levevilkår. I slike debatter er det lett å havne borti sidespor om hvilke andre idretter som heller ikke har gode anlegg. Det er forståelig. Samtidig er det viktig å ha med seg at utviklingen i Idretts-Tromsø på ingen måte vil gå raskere hvis TIL på sikt ikke blir værende i Eliteserien – som en drivkraft for resten.

To steder har allerede pekt seg ut. På Langnes nedenfor flyplassen, eller den tiltenkte IKEA-tomta på Håpet. Tanken på at TIL skal holdes igjen på Alfheim, basert på gamle historier og sentimentale minner, er dødfødt. Store klubber i Europa har flyttet fra sin gamle ærverdige arena de siste 15 årene. Da kan også TIL ta et slikt valg, og på den måten lage forutsetninger for nye gode minner.

Inntil videre er det penger, eller mangel på dem, som holder igjen TIL på Alfheim. Når det er løst, er valget enkelt.