Jeg forventer ingen sympati fra dem som bor i mer smitteutsatte områder enn meg selv. For vi har vært relativt forskånet for pandemien her oppe i nord. Med all respekt å melde for dem som er permittert, som driver business som er rammet delvis eller fullstendig og for dem som har blitt syke. Vi har likevel vært heldige her.

Da innføringen av den såkalte «søringkarantenen» ble gjennomført, var det flere gode grunner til det, selv om tilnavnet var veldig uheldig, og egnet til å skape splid, som jo er det siste landet trenger når vi skal stå samlet i en vanskelig tid.

Det er heller ikke slik at folk går rundt og hoverer her oppe og peker nese sørover. For det første har de fleste av oss kjenninger, slektninger og kolleger som bor i de hardest rammede områdene i landet. Dessuten er ikke folk kjipe. Jeg føler også med kolleger i bransjen som nærmer seg 52 uker på hjemmekontor nå. Og alle i diverse næringer som er helt uten jobb, som bare er hjemme og sitter rastløse og venter på at livet skal komme i gang igjen. Det er ingen glede i det. Hovmodet er ikke-eksisterende.

Akkurat som at ingen oppegående nordmenn hoverer eller fryder seg over de dystre smitte- og dødstallene i Sverige. Pandemi er ikke spesielt egnet for hovering. I den grad den løfter frem noe ekstra i følelseslivet vårt, er det empati. Og nå er det både regioner, land og verdensdeler som er mer rammet enn der vi bor. Pandemi er oppskrytt som underholdningsbidrag.

Det har vært mye serveringsbransje i monitor her i Tromsø. Naturlig nok. Byen har et høyt antall serveringssteder sammenlignet med innbyggertallet og mange av oss som bor her er i nær befatning med bransjen, enten som eier og entreprenør, ansatt eller kunde. Når bransjen da får stadig flere og rarere regler å forholde seg til, oppstår det mye frustrasjon hos både kunder og ansatte. Og da skriver vi om det.

Det har lenge vært en serie underlige, irrasjonelle og fascinerende kreative regler som har blitt tredd ned over hodene på eiere og kunder. Jeg har til og med forsøkt å tilnærme meg dem i et genuint forsøk på å forstå dem, men fortsatt helt uten å lykkes.

Hvorfor ei brus, en kopp kaffe eller en lettøl kan serveres ved å gi penger til bartenderen og få varen satt på bardisken, mens drikke med alkoholholdig drikke må bæres helt frem til bordet der du sitter av bartender/servitør, har jeg fortsatt ikke klart å forstå. Ikke de som hoderystende jobber med å gjøre det heller, men de gjør som de får beskjed om av Bent Høie og løper forundret og lydige rundt med glassene.

Den dumme spiseplikten som nylig ble innført er også helt tullete. Hva som gjør tilførselen av en pølsekoker eller ei toastpresse på et utested tryggere med tanke på smitte, har jeg heller ikke skjønt, enn så lenge verken pølse eller toast er å anse som vaksine.

I Tromsø har utestedene fått stenge midnatt i en god tid. Dørene har derimot stengt 22, for å unngå for mye trafikk mellom de forskjellige utestedene. For restaurantene har dette muliggjort to bordsettinger, som har vært oppløftende imot skrantende kasser og arbeidsvillige kokker og servitører.

Men nå går ikke dette lenger. Nå må de stenge både døra, kjøkkenet og kranene klokka 22. Til tross for at ingenting er endret i smittesituasjonen, som i Tromsøs tilfelle i praksis er lik null. Det er heller ingen saklig begrunnelse fra de sentrale myndighetene som tvangsinnfører regelendringen. Det eneste som ligner på noe beslektet med en forklaring er at nå skulle det åpnes litt for barne- og ungdomsidrett. Underforstått, da må noen andre svi.

Denne bankebrettlogikken er totalt absurd, at hvis noen bankes ned ett sted, må det poppe opp noe et annet sted. Men det blir verken bedre eller verre for innbyggerne i Oslo, Bergen eller Trondheim som nå møter stengte dører, om folk i Nord-Norge får være ute til midnatt. Alle skjønner dette.

Tankeeksperimentet og ligningen man da blir tvunget til å foreta seg er selvsagt om dette ville skjedd i vrengebilde.

Tromsø er over 1500 kilometer unna hovedstaden. Longyearbyen på Svalbard, som ligger på ei øy i Polhavet, er ytterligere 1000 kilometer lenger nord. Der har de heller ikke hatt ett smittetilfelle. Likevel må de stenge klokka 22, fordi barn og unge skal spille fotball eller gå på langrennsski mange hundre mil unna dem. Eller hva det er for noe. Og hva om situasjonen var omvendt? Ville man stengt restauranter og utesteder i Oslo om det brøt ut smitte på Svalbard, i Berlevåg, i Vadsø, på Rognan, i Bremanger eller på Røst? Svaret gir seg selv.

Folk er lei og slitne. Men vi har håndtert dette tålelig bra i Norge. Ikke minst i hovedstaden har de vært særs standhaftige, der de har vært hardest rammet. Suksessen med hvordan vi har dealet med pandemien i Norge har mange forklaringer, men noe av det skyldes en sterk tillit til myndighetene og en påfølgende lydighet fra folk.

Dette tillitsforholdet er derimot ikke uslitelig, og jo flere dumme, meningsløse og uforståelige regler folk opplever at blir innført, jo mer blir denne tilliten satt på prøve. I det korte løp kan vi le og dra billige Joker Nord-vitser om det absurde i det. I det lange løp kan det være skadelig. Og det burde være fryktelig unødvendig.