VM på ski. Bare de tre ordene i lag var nok til å kjenne hjertet hoppe av begeistring. I dag vekker det så lite følelser at selv tilsynelatende fornuftige nordmenn i fullt alvor sier de skulle ønske svenskene var litt bedre. Og da, mine damer og herrer, da har vi ET KJEMPEPROBLEM!

VM i Oslo i 1982 var høydepunktet for meg. Hele stemninga i luften var elektrisk. Jeg var 10 år og alle snakket om dette. De som ikke var interessert eller oppdatert så vi på som tilbakestående aliens. De som gikk på ski var popstjerner og ikoner og selv utlendingene var tøffe.

Thomas Wassberg og Juha Mieto var navn man sa med både frykt og andakt i stemmen, men vi hadde da våre egne. Ove Aunli, mannen til medaljegrossisten Berit Aunli (som tok gull på både 5 km og 10 km og sølv på 20 km og stafett), Pål Gunnar Mikkelsplass, solomannen Lars Erik Eriksen og skisportens Elvis, Oddvar Brå. Den trønderske kongen fra Hølonda. Den tøffeste av dem alle.

Jeg så Stafetten, med stor S, i Trøndelag, sammen med broder’n og morfaren min. Han hadde angina pectoris, en hjertesykdom som ifølge NHI er «brystsmerter som oppstår under og etter fysiske anstrengelser og/eller emosjonelt stress». Her kom symptomene av det siste i fullt monn.

Det emosjonelle stresset da Brå tok igjen sovjetrusseren Zavjalov ved Gratishaugen, og staven brakk og Zavjalov datt og alt det der, var helt klart ikke bra for bestefaren vår. Medisinen mot angina var nitroglyserin. Jeg husker han pleide å tygge en sånn gul tablett av sprengstoffet, som nitroglyserin faktisk er.

Da Oddvar Brå først så ut til å bli passert på oppløpssiden, og så hengte seg på, og så slengte ut venstrefoten over mållinja, hadde vår mors far tygget i seg nok nitroglyserin til at han kunne fungert som ei menneskelig bombe. Gullet ble, som kjent, delt. Vi som er født før 1975 husker alle hvor vi var da Brå brakk staven og bestefaren min nesten eksploderte.

Resten er historie. Bokstavelig talt.

I skrivende stund er det et nytt ski-VM, ti år etter det igjen var i Oslo. Jeg har ikke sett noe av det. Jeg kommer ikke til å se noe. Selv tevlingen med svenskene klarer ikke vekke til live tiåringen i meg. Det var noen år at Petter Northug pisket opp stemningen igjen, ikke minst ved å erte svenskene, men det var noen blaff som døde fort ut, parallelt med hans nitriste sorti.

I de siste årene har det vært så kjedelig at «hvor var du da___?»-opplevelsene er redusert til følgende skjellsettende milepæler:

Hvor var du da den helt uskyldige Therese Johaug smurte forbudt dopingmiddel på leppene sine?

Hvor var du da Petter Northug kjørte i fylla, krasjet og stakk av fra åstedet?

Hvor var du da Petter Northug kjørte i 300 km/t i narkofylla?

Hvor var du da Petter Northug ga ut julesingelen sin og alt vettet i riksmediene forduftet?

Hvor var du da Marit Bjørgen hadde diaré, influensa, prolaps og skulderen ut av ledd, gikk baklengs med treski med masse klabber og bare kom på andreplass i et worldcuprenn?

Hvor var du da skirennet uten en eneste nordmenn på seierspallen gikk av stabelen? (* lurespørsmål, det har selvsagt ikke skjedd siden før OL på Lillehammer)

For nå er langrennssporten i en dyp krise. «Åtte av ti som ser langrenn på TV er over 50 år», skrev VG tidligere i uka. Eller «fire av fem» som min matematikklærer-mamma ville krevd at brøken ble forkortet til. Sjokk-overskriften over den kompliserte brøken var av det dramatiske slaget. «UNGDOMMEN SVIKTER LANGRENN PÅ TV». Også her var brøken komplisert, enn si snudd på hodet. Det burde heller stått «Langrenn på TV svikter ungdommen». Uten blokkbokstaver.

For det er ikke ungdommen som svikter. Det er ungdommen som har fått andre interesser, og her er sikkert forklaringene mange, og garantert flere enn det er TV-seere under 18 år. At det er vanskelig å skille et NM fra et VM er nå én sak. Normalt er vi jo mer glad i en idrett når Norge er gode. Antall fans av det norske fotballandslaget var iallfall ikke færre sankthansaften i 1998, med mulige regionale unntak for enkelte områder i det rurale Brasil.

Jeg hører eksperter si at langrenn burde piffes litt mer opp, at det må lages litt mer underholdning underveis, at det ikke bare er å gå rett frem på ski, liksom. Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv, men for min egen del ligger problemet allerede i motsatt ende. Når jeg skal se på ski, og jeg sliter med å skjønne reglene og begrepene, er det ikke en kompliment.

Prolog, kvartfinale, skibytte, stafett med og uten astmamedisin, klassisk prolog med stavbytte og fellesjakt med og uten fluor på skiene. Det holder. De trenger ikke tilføre flere element. Det er som om de skulle gjøre fotballbanen rund, lage forhøyninger på matta og plante grantrær på gresset. Ja, det blir unektelig masse nytt, men det blir ikke nødvendigvis bedre underholdning av det.

Jan Petter Saltvedt, sportskommentator for NRK, drøftet dette med nyhetsanker Tom Nilssen på Dagsrevyen tirsdag. Han mente at skimiljøet ikke har vært bevisst nok på å dyrke profiler, at ungdommen krever og forventer at de som går på ski ikke bare er gode til å gå på ski.

Det er ikke nok å være god på ski om du skal være god på ski. Og, klart, de kan selvsagt ikke måle seg med større idrettshelter som ikke bare er gode i idretten sin, men som også er helt crazy koko-gærne og megakule i både sosiale medier og på privaten, sånn som Messi, Jordan Henderson og Roger Federer.

For ikke å glemme den spinnville gærning-gjengen vi hadde som vant over Brasil. Håvard Flo, Dan Eggen, Øyvind Leonhardsen, Roar Strand, Frode Grodås og resten av The Crazy Gang. Man kan jo bare forestille hva den elleville sprengt-i-hodet-villbass-gjengen av fordums influensere hadde funnet på slags grensesprengende spillopper om de hadde hatt Snapchat, Instagram, YouTube, Twitter og Facebook den gang. Serverne til Google hadde smeltet. Internett hadde knelt.

At det er nettopp de utenomsportslige aktivitetene som har vært norsk skisports største omdømmeproblem de siste årene får så være.

Langrenn har for mange vært en viktig del av den norske folkesjela. Da radio og TV kom, ble de inkorporert i de nye tider. Men verden går videre. Nye generasjoner finner nye måter å uttrykke seg på, nye heltinner og helter, nye idretter, ny musikk, nye ord, nye smaker, nye referanser og nye kanaler for å oppsøke det de synes er optimal flukt fra kjedsomhet. Og deres barnebarn igjen vil sikkert finne sine måter.

Så får heller vi med en fot, eller halvannen, i grava leve videre på minnene. Dessuten er det juks om det ikke er nikkers, vadmelsklær, bambusstaver, treski og rottefellabindinger. Og skøyting er feigt.