Hvordan agerer en regjeringsoppnevnt kommisjon når de blir invitert til et offentlig ordskifte? Som pausefisker i tidligere tiders NRK? Ingen av oss har frihet fra å tale. Dette er derimot måten Kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner har agert på til spørsmål rettet mot dem i det offentlige rom. Taushet er også meningsbærende. Er det et mislykket forsøk på hersketeknikk?

Hvordan skal vi lese taushetens i lys av en enveis-korrespondanse mellom en samfunnsborger i et deliberativt demokrati og den tolv-persons store Sannhetskommisjonen? På det rent konkrete plan er det å konstatere at seks henvendelser i det offentlige rom, forblir ubesvarte. Kunne man også lese tausheten konkret som: For få folk i kommisjonen (tolv stk.)? For få folk i sekretariatet (fire, pluss en ny, hjemmesida 03.02.2021)? Manglende evne til å forholde seg til kritiske stemmer i offentligheten?

Kan tausheten leses som en slags «faglig distanse», som fremheves av enkelte antropologer som et faglig ideal sannhetskommisjonen burde etterstrebe? Til dette er å si at det er et utdatert forskningsideal. Tiden nå er for å være nær mennesker og deres levde liv. Det er mulig at det argumenters for at dette dekkes opp ved at kommisjonsmedlemmer reiser rundt og på andre måter samler inn folks historier. Stopper så nærheten til menneskene ved historiene, som etter utsagn fra et av kommisjonsmedlemmene på kommisjonens møte i Tromsø 3. desember 2020, samles inn for vår felles historie? Hvem regnes inn i «vår felles historie»? Er den felles historien noe som historikere skal kunne forske på om 100 år? Er det kommisjonsrapporten som skal leveres i september 2022 det siktes til?

Kan så spørsmålene stilt av en samfunnsborger avfeies som en plagsom akademikers uønskede forstyrrelse av Sannhetskommisjons viktige arbeidsprosess? Greit nok, jeg underskriver mine innlegg til Sannhetskommisjonen med min arbeidstittel, førsteamanuensis i samisk litteratur ved UiT Norges arktiske universitet. Men jeg kommer også fra et sted. Jeg er personlig berørt av fornorskninga. Jeg er datter, barnebarn, nært familiemedlem, sambygding, venn av mennesker som ble og er direkte berørt av fornorskninga. Dette skjedde med oss lengst ute på østsida av Porsangerfjorden. Dette skjedde over hele Sápmi. Det er tusener av oss, i mange generasjoner.

Jeg, og flere med meg er ikke historier i et arkiv. Vi som enda er i denne verdenen, kjemper videre der andre har kjempet før oss. Noen av oss har tatt tilbake giella, gákti, hersko, duodji, tilstedeværelsen og gleden i det samiske kulturelle rommet. Vi kjemper det videre til våre barn.

Kommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner skal bare fortsette sin agering som umælende. Gang på gang har de avvist invitasjoner til å skape en frisk, opplysende og nyskapende offentlig samtale. Dem om det. Jeg opplever et ansvar for å være til stede i samtalen. Jeg lover å bruke min rett til å tvile, til å undre meg og til å stille spørsmål.

Dersom kommisjonen ved sin tause neglisjering av samfunnsdebattanter ønsker å hindre at flere tar ordet og stiller kommisjonen spørsmål, ser de ut til å lykkes. Det er beklagelig. Kommisjonens totale avvisning av det som kunne blitt et spenstig ordskifte er et skoleeksempel på taushet som aggresjon. Slik Alice Cheshire skriver i sitt innlegg «The Violence of Silence» på medium.com, så er det å møte en som ønsker kommunikasjon med taushet, respektløst. Det er en form for passiv aggressiv undertrykkelse. Ikke ukjent i en patriarkalsk verden, heller en form for normaladferd.

La oss håpe at det som var oppnevnt som en sannhets- og forsoningskommisjon ikke blir de forspilte muligheters katalog.