Selv nasjonalt har byen skaffet seg et rykte som et godt sted og lense sparekontoen en helg eller to. Ingen bør være i tvil om at Tromsø fremstår som en god partyby sammenlignet med resten av tettstedene i den norske bymenyen. For der er det ellers jevne og triste greier. Lite å trakte etter på kvelds- og nattetid.
Noen stenger altfor tidlig, det er folketomt på sjappene og kulturtilbudet er ofte noe fra i går. Noen velinformerte har en gang sagt at en skulle tro at Tromsø, ute av koronaepidemien, hadde en kvart million innbyggere om en bare skulle sett på kulturlivet i byen, men som man vet har snaut 80 000 latt seg registrere i rullene til manntallsføreren her. En tredel.
Grunnene til dette
er mange og lange. En må nok tilbake til tiden da byen var tilholdssted for fiskere og folk i fangstnæringen. Ølhallen, og hundre forskjellige bevertningssteder i en konsentrert og sammentrykket by på begge sider av Storgata. Fangst- og fiskeripenger sørget for at det lokalt fremstilte ølet rant lett ned i tusen struper.
Siden kom ungdom fra distriktet til utdanning og dro med seg Universitetet, ymse skoler, sykehuset og administrative funksjoner. Disse driver nå byen og henter en inntekt som burde redusert studielånene en smule. Skjønt spinningen overgår lett vinningen som det heter.
En deltar nemlig ofte i det utelivet som gir en jobb. Man er bare ung en gang. Slik lever utelivet sitt eget liv, før koronaen i det minste. Vi får se om de gode tidene noen gang kommer tilbake. Et ganske vanlig tips i denne byen er at gode tider alltid gjør det.
Troms og Finnmark fylke er ikke det eneste fylket som har en stor by i sin midte, men det er noe uggent som foregår på administrativt/politisk nivå her midt i det gamle Troms fylke. Er Tromsø nå blitt en del av statsapparatet siden en skjevdeler penger og straffer byen simpelthen for at den fins.
Nå er det ekstra vanskelig å få øye på selve fylkeskommunen siden den både fins i Vadsø og i de gamle kontorene sine på Strandveien. Man har opprettet en slags dobbelt administrasjon hvor de ansatte har fått garantier mot oppsigelser. Hvordan man har funnet penger til dette vites ikke. Klager på pengemangel har man ellers holdt på med hele tiden siden fylkeskommunen ble opprettet. Så der er det lite nytt å hente.
Spørsmålet er egentlig: Hvorfor er man ikke mer glad og stolt over Tromsø, byen deres, som det gode luftehullet byen er for alle som kommer hit, og derfor behandler byen med respekt?
Andre steder i andre fylker eller andre fylkeskommuner er det litt annerledes. Der behandler man hverandre med en viss verdighet, og prøver ikke å rane til seg selv eller småkommunene det som rettmessig tilkommer den enkelte bykommune.
I Bodø fikk kommunene sin noenlunde rettmessige andel av koronamidlene til næringslivet. Mer enn 13 millioner. I Troms ga man nesten hele potten flatt til alle de små kommunene slik at vår egen bykommune, Tromsø, fikk bare litt over 3 millioner, mens den etter folketallet skulle hatt mellom 15 og 20 millioner av en pott på 43 mill.
På alle forvaltningsområder hvor det er noe penger å hente som burde tilfalle Tromsø har man prestert å stikke de fylkeskommunale fingrene ned i og grafse til seg penger, fordi det ikke ble laget regler for fordeling fra statens side.
Og hva skjer så når valget kommer? Innbyggerne i Tromsø er selvsagt adskillig mindre tilbøyelig til å bruke stemmesedlene til valg av fylkesting. De overser da hele valget siden de oppfatter fylkeskommunen som distriktenes og partienes organ.
Dette brukes så av våre valgte politikere i fylkesverdenen til å si at da er det bare naturlig at Tromsø kommer i andre rekke, og at byen bare burde finne seg i disse overgrepene ettersom man i den urbane delen av Troms ikke verdiger institusjonen fylkeskommunen et øyekast.
Hvis det fortsatt er slik at det er velgerne som bestemmer i vårt demokrati, bør man kanskje tenke litt annerledes i fylkeskommunen, og innse at man er på et politisk luggeføre. En kan bare rette dette opp ved at man legger om strategien overfor bykommunen Tromsø.
Alternativet er at fylkestingsvalgene i fremtiden kommer til å være en egen og forbeholdt arena for mindre kommuner som den store byen i midten har liten innflytelse over. Stemmetallene til fylkesvalget fra Tromsø går ellers bare en vei. Nedover. Slik kan fylkeskommunen få høste av den uviljen den har sådd mellom forvaltningsnivåene og gjort seg selv helt overflødig.
Da kan helgeturen til utelivs- og kulturbyen Tromsø bli en adskillig tristere historie enn den er nå. Ølet blir dovent og drinkene altfor dyre. Kulturtilbudene uinteressante og hotellene fulle av alle andre enn en selv.
Vi dummingene som trodde folk i småkommuner i fylket vårt elsket Tromsø. Tok vi virkelig så veldig feil? Vi undrer oss fortsatt over hva dette er. Ett fylke eller to? Hvem bryr seg?