Verden står midt i en alvorlig klima- og naturkrise. Og det siste året har konsekvensene av krisa rykket nærmere og kommet tettere på oss som lever i nord.

Vi ser det på gradestokken. 2020 var det varmeste året registrert i Norge og økte gjennomsnittstemperaturer flytter Vardø ut av den polare klimasonen. Konsekvensene for mennesker og naturbasert næringsliv vet vi ikke omfanget av.

Vi ser det på havmiljøet. Forskerne har slått fast at mindre lys trenger ned i kystvannet vårt fordi vannføringen og tilførsel av organisk materiale fra land øker. Det er dårlig nytt for marine næringskjeder og kystnæringer der lysavhengige, fotosyntetiserende mikroalger danner selve grunnmuren.

Vi ser det på sesonger i endring. I fjor vinter sultet nærmere 200 000 rein i hjel på vidda fordi været ikke lenger stemmer med forholdene rein og reindriftsutøvere har tilpasset seg til gjennom tidene.

Vi ser det overalt. Og det er vår rovdrift på naturen som er årsaken.

En verdensomspennende pandemi har tatt regien på året vi har lagt bak oss. Det betyr imidlertid ikke at klima- og naturkrisa er noe mindre prekær. Tvert imot. Klokka tikker.

I sin politiske plattform «Et sterkt nord», presenterer posisjonen AP, SP og SV ambisjoner for sitt klimaarbeid. De tar til orde for at «klimakrisa er vår tids største utfordring». De skal sørge for at Troms og Finnmark skal bli et av landets fremste miljøfylker. Og de skal lage en plan for utslippskutt for hele fylkeskommunens virksomhet basert på FNs bærekraftsmål og i tråd med Parisavtalen.

Naturkrisa ser imidlertid ikke fylkesrådet ut til å verken ha hørt om eller interessere seg særlig for.

Derfor forventet jeg heller ikke at arbeidet med å redde naturen og naturmangfoldet skulle være på agendaen da fylkesrådsleder Mo skulle legge fram «rikets tilstand» for Troms og Finnmark det siste året.

Klima, derimot, regnet jeg i aller høyeste grad skulle få plass. Overraskelsen var derfor stor da jeg lyttet og lyttet etter hva fylkesrådslederen hadde å si om krisa og arbeidet med å løse den. Han var innom grønn ammoniakk i Berlevåg og Finnfjord-prosjektet vel å merke, men en svale gjør som kjent ingen sommer.

Og to enkeltstående prosjekter løser ikke heller ikke en livsfarlig klima- og naturkrise.

Etter en tale kjemisk renset for klima- og naturkrisa brukte jeg en hel kveld på å sveive opp kjeven etter tidenes hakeslepp. Da jeg lot frustrasjonen flomme over i et egnet fora, fikk jeg denne kommentaren:

Det gjelder å ikke ha noen forventninger til denne posisjonen når det gjelder klima- og naturkrisa – for da blir du ikke skuffet.

Men det er det som er problemet. Jeg blir skuffet når en posisjon jeg forventet mer av nedprioriterer arbeidet med å finne løsninger på klima- og naturkrisa gang på gang.

Jeg blir skuffa når AP blokkerer oversendelse av MDGs representantforslag som skal ta vare på naturen og våre fornybare ressurser for fremtida.

Jeg blir skuffa når flertallet fylkestinget med AP og SP i ryggen stemmer ned MDGs forslag om å få på plass klimabudsjett og starte umiddelbart med å kutte våre egne utslipp der vi allerede nå vet vi må.

Og jeg blir skuffa når AP og SP stemmer ned hvert eneste forslag til uttalelse fra fylkestinget MDG har tatt initiativ til – som har til hensikt å ta vare på levemiljøet vårt.

Om det handler om å følge faglige råd om plasseringen av iskantsonen, å stoppe risikabel mudring i Tanamunningen naturreservat, å sette ned foten for åpne oppdrettsanlegg i Frakkfjorden og andre fjorder som grenser mot verneområder eller å si et klart og tydelig nei til vindkraftindustri som vil rasere våre uerstattelige natur- og kulturverdier ved Rásttigáisá.

Vanligvis ville jeg ha utfordret fylkesrådet på at de må sette ambisjonene sine ut i handling og ikke bare snakke om å løse klima- og naturkrisa i festtalene sine.

Denne gangen var det ikke plass til vår tids største utfordring i festtalen engang.

Arbeidet med å løse klima- og naturkrisa må være en kontinuerlig prioritet for posisjonen og et kontinuerlig arbeid i den daglige driften av Troms og Finnmark fylkeskommune. Tiltak må konkretiseres, ansvar må plasseres, midler disponeres, man må ha en strategi å navigere etter.

Dette arbeidet må prioriteres av fylkesrådet hver eneste dag – og det må starte nå.

Det er ikke det at sakene fylkesrådslederen valgte å løfte fram i sin tale ikke er viktige. For det er de, alle som én. Samtidig er det sånn at hvis vi ikke sammen finner løsningen på klima- og naturkrisa nå, spiller det ingen rolle hvilken innsats vi legger ned i andre oppgaver.

For det er selve livsgrunnlaget vårt som står på spill.

Fylkesrådsleders tale skulle sette ord på hva posisjonen har hatt fokus på det siste året. Da er det kanskje ikke så rart at Bjørn Inge Mo ikke nevnte klima- og naturkrisa én eneste gang.