Torsdag for ett år og en uke siden satt jeg i fylkestingssalen i Tromsø, og situasjonen endret seg fra time til time. Stemningen var fortettet, dyster, alvorlig og spent på samme tid.

Selv har jeg to bedrifter, en med overnatting/servering, og en med servering, matproduksjon (utmarksnæring og salg av konservert mat. Først var jeg rolig – jeg drev tross alt med matproduksjon, og mat må man ha. Så begynte jeg å tenke: svært mye av min produksjon, går til serveringsbedrifter, attraksjoner og turistbedrifter. Som i en skrekkfilm så jeg bedriftene mine falle sammen. Alt det intense slitet jeg har hatt over mange år, falt i grus. Vi hadde jo hatt formidabel relativ omsetningsvekst i januar og februar 2020, ENDELIG var blodslitet over, og vi skulle høste av det vi hadde sådd over mange år. Så knustes alt.

Det var grusomt! Vi satt i fylkestingssalen og skulle gjøre vedtak, samtidig som jeg måtte springe ut av salen for å ta telefoner, det var kaos. Jeg aner ikke hva vi behandlet. Vi kom rett fra en suksessrik messe, hvor vi hadde fått masse nye avtaler – og alt forsvant den dagen. Og på gangen måtte jeg presse tårene tilbake. Jeg tror tårene trillet også inne i salen, men vet ikke om noen så hvor berørt jeg var. Jeg tror det har vært min verste dag i mitt offentlige liv.

Det var et kaosvær om ettermiddagen, så jeg var til og fra flyplassen to ganger, og kom meg hjem med fly på formiddagen fredag. Etter å ha forsøkt først på morgenen, dro jeg tilbake til hotellet. Under ventingen skrev jeg dette innlegget som her er linket.

Siden da har jeg advart og advart. Jeg forteller på fylket, jeg forteller på Sametinget. Jeg ser at folk som likevel ikke har tapt mye, ikke forstår. Mange småbedrifter har nå begynt å selge unna driftsmidler. Det er ikke mer igjen.

En serveringsbedrift fortalte meg de har brukt opp alt oppspart nå, 1,3 millioner, og at skifteretten er neste. En relativt stor transportbedrift har stampet 40–50 prosent av driftsmidlene, for å spare faste kostnader. De har ikke noe å bygge inntekt på hvis dette går over. En liten hotelleier har solgt leiligheta si for å betale regninger, og bor rundt på legd hos familien. Alt dette i nord.

Til overmål ble jeg kalt uredelig av NSR, da jeg kritiserte at ikke Sametingsrådet har gitt krisemidler i form av kompensasjon for faste kostnader, i stedet for bare å gi mer til utviklingsmidler. Hvilken utvikling? Først må bedriftene overleve. Og nei, jeg syter ikke for min syke mor – JEG skal overleve dette! Men hva med alle rundt meg?

Småbedriftene har opplevd ekstrem urettferdig behandling, og det er forferdelig å se hvordan de store får i enorme dunger, mens de små får smuler, eller ingenting. Og mange har gitt opp. De orker ikke å kjempe, rope mer. Det nytter jo ikke. Fortvilelsen begynner å gå over til bitterhet.

Hvor er dere, dere som sitter og holder i pengesekken, som samtidig kaller det å gi flere hundre millioner til Nederland til å bygge skip til en statlig finansiert institusjon (Havforskningsinstituttet) for krisetiltak i Norge? Dere som gir kulturmidler ut fra tapt inntekt, mens andre får en brøkdel av noen få av kostnadene? Og mange faller helt utenfor.

Og ja, jeg unner kulturnæringen krisehjelp, men ikke noe som er så skjevt fordelt. Dette er ren politikk, det er urettferdig, det er uredelig. Så vær ikke forfær om folk ikke tar «dugnaden» på alvor, for dette er å utvanne begrepet dugnad. Lever ikke småbedriftene, så lever heller ikke distriktene, og da lever ikke nord.

Og fremtiden. Tja … Selv jeg begynner å tvile på fremtiden til flere av oss små. For nå er kassa tom – veldig tom – hos mange.

Les denne en gang til, det har dere bare godt av.