Selvsagt er vi folkevalgte for folket, men er det virkelig slik at den eneste måten å oppfylle et ønske om en reversering på, er å slukke lysene på fylkeshuset, ta seg en god kopp kaffe og legge beina på bordet mens man venter og ser hva som skjer høsten 2021?

Hva er egentlig denne «folkets vilje» som blir begrunnelsen for alt som skjer, og ikke skjer, i fylkeskommunen? Av de utallige innleggene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, både i fylkestinget og i media, forstår jeg det slik at posisjonens begrep «folkets vilje», er et ønske om en oppløsning av fylkesadministrasjonen. I januar 2021 meldte fylkesrådsleder Bjørn Inge Mo at enkelte oppgaver skal fryses på bakgrunn av «folkets vilje». Hvordan folkevalgtes oppgave til å utøve lederskap, styring og kontroll når det kommer til fylkeskommunens oppgaver, er motstridende med «folkets vilje», er og forblir uforståelig for min del.

At politikerne er uenige om det skal være «Troms», «Finnmark» eller «Troms og Finnmark» bak krøllalfaen når du sender mail til fylkesadministrasjonen, er ikke tvilsomt. Det tror jeg også samtlige innbyggere har fått med seg til nå. Likevel går store deler av hvert fylkesting, til å diskutere nettopp det – for eller mot reversering.

Åpenbart på bekostning av diskusjoner om løsninger på fraflytting, manglende arbeidskraft og hva vi som politikere kan gjøre for å videreutvikle landsdelen vår. Saker som imidlertid får posisjonens oppmerksomhet er boikott mot VM i fotball i Qatar, kommentarer til driften av den private aktøren Sparebanken Nord-Norge og Nobels fredspris. At fylkestinget nå har fått funksjon som et politisk synseråd om stort og smått i nord, kan da ikke være i samsvar med «folkets vilje»?

En av konsekvensene av den såkalte frysingen, er at tillitsvalgte i ulike fagforeninger roper i media om sin enorme frustrasjon for den manglende ivaretakelsen av fylkeskommunens ansatte. Mange ansatte får nemlig ikke nye skriftlige arbeidskontrakter, og det gjennomføres ikke lønnsutjevninger. Dette har ført til at det siden 2019 og til dags dato er ulik lønn for likt arbeid i Troms og Finnmark fylkeskommune. Fylkesrådsleder anerkjenner at de har holdt ansatte på pinebenken, men avsluttet, i denne ukens fylkesting, med følgende beskjed til fylkeskommunens ansatte: «Vi står han av noen måneder til». Dette kan da umulig være «folkets vilje»?

Som ny i politikken gledet jeg meg til å bidra i et arbeidet med å utvikle tilbudet i de videregående skolene, sørge for flere læreplasser og en bedre skolehelsetjeneste. Det jeg imidlertid har møtt siden høsten 2019 er en organisasjon hvor de ansatte er frustrerte, ledelsen er fraværende og politikere med knivene konstant ute. Det er ingen hemmelighet at grunnen til kaoset er sammenslåingen som formelt trådte i kraft 1. januar 2020.

Om man ønsker å rette pekefingeren til stortingsvedtaket som ble gjort i 2017, eller hvordan vedtaket har vært forvaltet her i Troms og Finnmark siden 2019, er det også delte meninger om. Men om vi skal stikke fingeren i jorden, så er det vel kanskje ikke det ungdommen i distriktet som ønsker seg flere bussruter, han som er avhengig av ferga for å komme seg på jobb eller læreren som hver dag møter elevene i den videregående skolen, bryr seg aller mest om?

Så hvorfor er det dette som gang på gang får fokus. At debatter uten mål og mening går på repeat, kan da umulig falle inn under «folkets vilje»? For det er akkurat det som skjer nå, lønnet på Troms og Finnmarks skattepenger. Etter min mening er dette verken rettferdig, eller mulig å forsvare overfor innbyggerne våre.

Det at sammenslåingen ikke har ført med seg noen kostnadsbesparelser eller effektivisering burde heller ikke komme som noen overraskelse på Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV. På papiret er fylkene riktig nok ett, navnet er slått sammen og fylkestinget har nesten doblet seg med representanter fra over hele regionen. Men noen praktisk gjennomføring har det ikke vært.

Fylkesrådet har simpelthen byttet ut det gamle Troms med navnet «vest», og det gamle Finnmark med «øst». Dermed har det heller blitt dubleringer av stillinger og avdelingsledere, samtidig som at lederlønningene har økt. Med andre ord har det heller blitt en økning av bruken på midler til byråkrati og offentlig forvaltning. Er det virkelig dette Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV kaller «folkets vilje»?

Nei, bremseklosser, pauserom og kaffekopper på skattebetalernes regning kan aldeles ikke tolkes som «folkets vilje». Uavhengig av om man er for eller mot den gjennomførte sammenslåingen, eller en eventuell fremtidig reversering, må fokuset være å bruke fellesskapets midler på utvikling av regionen vår her og nå. Ikke minst en ivaretakelse av våre ansatte, her og nå. Jeg mener at vi som folkevalgte må legge fra oss disse lite effektive stridsøksene, og se fremover på mulighetene som ligger i regionen vår. Uavhengig av om dette er i et kort eller lengre perspektiv.