Lørdagskommentaren

Fytti katten, den fordømte Hytten

Kan det bli for mye snakk om hytte i Norge? Vel, da er det for mye snakk om bøker på biblioteket også.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

En lett parafrasering av Sølve Grotmol, der. Men det skal altså handle om hytta. Eller Hytten, som man sier i de deler av landet der hunkjønn ikke eksisterer i språket.

Når en dame fra bygden Bergen, attpåtil fra de øverste maktkretser i landet, snakker om hytta, blir den derfor automatisk transkribert til hytten, og når man skal gjøre narr av dette, slenger man selvsagt på en stor H, slik man før stavet det, da vi fortsatt var underlagt Danmark og knapt turte å snakke dialekt i det offentlige, om promillen var under 3. Da partiet til statsministeren het Høire, der begrep som «folk flest» ble spyttet ut foraktelig med samme tonefall, som det var en hissig kjønnssykdom, likestilling, revolusjon eller 1. mai.

Hver påske er det mye hyttesnakk i mediene. Radio- og TV-program omtaler det vidt og bredt, ukeblader og dagspressen skriver side opp og ned om det, kjendiser intervjues om hvordan hyttelivet er og det er generelt veldig mye hytte i monitor. Etter pandemien kom og gjorde livene våre sure, har hytta tatt enda mer plass i rommet. Ikke minst da hyttenekten kom på banen og selvrettferdigheten til norske hytteeiere eksploderte i full offentlighet.

Pressekonferansene ved inngangen til påska, enn si «Paasken», har vært preget av mange spørsmål rundt dette med hytta, om det blir lov å dra dit eller ikke. Mange norske journalister er godt representert i middelklassen, og mange av dem har hytte (Jo Moen Bredveien skrev godt om dette i Dagsavisen torsdag). Derfor blir det også ett og annet spørsmål om hytta og påska, spørsmål så forutsigbare at regjeringen selv også hadde forhåndsprosederte utlegninger om gjeldende regler for et eventuelt liv på hytta i den kommende høytiden.

Dette har provosert blant andre Snorre Valen politisk redaktør i nettavisen Nidaros. Han skriver heller ikke hytta, men konsekvent Hytten (hunkjønn, stor forbokstav og kursiv), som om han plutselig sto på talerstolen i et møte for Sosialistisk Ungdom, banket neven i bordet og snakket om fæle saker som Storkapital, dyrtid og USA.

Men det var hytta han bokstavelig talt hyttet mot, og at hans egen yrkesstand og regjeringen har en overdreven opptatthet for dette norskeste av alle ubetydeligheter av dem alle. Den jævla Hytten til Høire-Høie og Ernen Solberg. Og han treffer jo blink på noen.

For eksempel er Ernas forhenværende sambygding Kurt Nilsen, og hans gitarformede «hytte», ganske så fjernt fra hverdagen og fritiden og hyttene til folk flest. Kjell Inge Røkkes krypinn med 32 dass, innedass, er heller ikke standard. Takk og lov, hilsen Blekkulf og Den Norske Fjellheimen.

Det er også et og annet palass rundt om i landet som har lite med hytte å gjøre, iallfall i den forstand vi normalt tenker på det. Det er likevel ikke slik at hytte er noe bare søkkrike folk i øvre middelklasse, Kurt Nilsen, John Fredriksen og sjefen i Den Norske Turistforening har tilgang til. For hytta er en vesentlig bestanddel i mange nordmenns liv, slik også bilen og egne hus har vært og er det. Ikke for alle, virkelig ikke, men for mange. Og da skrives det om det, da spørres det om det og da snakkes det om det.

Da ferieloven kom i kongeriket i 1947, fikk norske arbeidere lovfestet rett til tre ukers ferie. I de påfølgende tiårene ble en økonomisk oppgang for folk flest, kombinert med opphevingen av bilrasjonering, ulagsgivende for at flere og flere ønsket seg ei hytte eller en fritidsbolig på fjellet eller ved havet, eller begge deler.

Det er fra denne delen av landets historie klisjeen om hytta har sitt utspring. Det skulle være primitivt. Det skulle være gamle fat, kasserte glass og kopper og bestikk i forskjellige størrelser. Man skulle bære vann eller smelte snø, parafinlamper var eneste godkjente lyskilde og utedassen skulle ha masse vindtrekk. Isopor på doringen var for feiginger, og hadde du ikke fått telespreng i skinkene i løpet av påska, hadde du ikke vært på ordentlig hytteferie.

Dette ble kjapt en del av både parodien, myten og tegninga av den norske folkesjela. Deler av den iallfall. Og det var slettes ikke bare rikfolk som satt rundt på utedassene i flosshatt og leste Finansavisen med monokkel, overvåket av et falmet bilde av det forrige kongeparet, mens de tørket seg i ræva med tusenlapper, slik tegner Odd Klaudiussen ser det for seg.

I dag har folk oppgradert hyttene og fritidsboligene sine, og vannklosett eller avanserte snurredass har erstattet de kjemiske masseødeleggelsesvåpnene med hjerte på døra som før var standard. Mens velferdsnivået i samfunnet har økt, og kravene til komfort har fulgt etter, har strømnettet, internett og vannrørene funnet veien til flere av hyttene, parallelt med at folk også har pusset opp sine egne boliger.

Å ha hytte er selvsagt et privilegium. Og det er mange som ikke har muligheten til å feire påska på ei. Det er likevel rundt halvparten av landets befolkning som eier eller har tilgang til det. Og det da vil det nødvendigvis også gjenspeiles i mediedekningen, og kanskje særlig i disse tider.

Den dagen regjeringens pressekonferanser primært handler om helgehandel i New York, oppussing av yachten eller støvtørking av vinkjellere, kan man nok berettiget dra i bremsene. Men det et godt stykke derfra til å snakke om hytta til folk.

Selvrettferdig hilsen fra hyttekontoret,
- Hvit mann i privat sektor (49)