Fotball har blitt for kjedelig. Det er for få kamper som betyr noe, kampene er for lange og det er for lite penger i klubbene til å kjøpe de spillerne man vil at laget en holder med skal kjøpe. Det koster å ha det gøy om man er rik og vil bli rikere. En må ikke spare seg til superfant heller.

Når en pandemi, på toppen av det hele, truer økonomien til den europeiske toppfotballen, sånn at selv de rikeste klubbene sliter, er det på tide å tenke litt konstruktivt. Når amerikanske, arabiske og italienske milliardærer sliter, er det ikke noen spøk lenger. Dette er de virkelige ofrene av covid-19. Da må vi ikke henge med hodet og videre henge oss opp i gamle dogmer og nostalgiske oppfatninger av hvordan dette skal og bør være.

Dette er nøyaktig hva tolv av de aller rikeste og sterkeste klubbmerkevarene i verden har tenkt, og derfor kommer altså denne ideen om en superliga rekende inn på ei fjøl, som en idealistisk redningsplanke ment for å berge oss alle fra kjedsomhetens klør og middelmådighetens klamme favn.

Tolv klubber fra sju byer i tre forskjellige land utgjør ryggraden i dette reisverket som kalles Superligaen, konseptet som skal ta klubbfotballen opp til de samme høyder som landslagsfotballen, med VM i Qatar i 2020, alt har skjenket oss. At det dør noen tusen mennesker er bare eggene vi må tåle at knuses for at den velduftende omeletten av toppfotball skal kunne settes på bordet. You win some – you lose some.

Det spilles rett og slett for få kamper der begge motstanderne, på papiret, er kjente og gode nok. Bemidlede og tungt meritterte superlag som Milan, Chelsea, Real Madrid, Manchester United, Barcelona, Liverpool, Juventus, Manchester City og ehhh … Arsenal og Tottenham er jo – innerst inne – de eneste man egentlig ønsker å se når man skrur på TV-en, og ved å ha en slik superliga, der ingen rykker ned og deltagelsen alene sikres ved å ha nok penger til de få, vil den dølle fotballhverdagen fordrives med superfestfotball av de få og samme lagene.

Tanken er tuftet på den samme besnærende drømmen om at de som har penger til det må kunne kjøpe seg retten til å ha bursdag og julaften annenhver dag, hele året, i bytte mot at alle de andre ikke skal ha noe å feire overhodet. Og uten at alle de andre skal bli sure, bare for at de mister sine respektive fester. Det er jo forskjell på folk, og de andre skal dessuten få lov å se på at de rikeste feirer, mot sinnssykt dyre TV-abonnement.

Vil de være med på festen, kan de dessuten kjøpe ditto dyrt supersupporterutstyr fra superligasuperlagene. Det blir så gøy. Bort med alle tirsdager, bort med slitet, bort med alt som minner om grått hverdagsliv- og ork. Kake og ribbe hver dag, til dem som har råd. «It means more», som den forhenværende Liverpool-fansen pleide å si.

Og tenk hvor utrolig mye artigere det blir. De masete askeladdene som hele tiden skal stikke kjepper i hjulene for de kuleste og rikeste får da heller nøye seg med å banke hverandre gule og blå. Så får vi som holder med de kule klubbene leke i fred, uten innblanding fra alle disse fotballenes Eddie The Eagles som vimser i økonomisk nedrykksposisjon. Klarer en av spillerne deres å bli god nok til å spille for et superligalag, kan de leve lykkelig på gleden over å bidra med oppgradering av deres spillerstaller. Det er viktig å ha noe å strekke seg etter, si.

Grasrotfotballens egentlige misjon er jo uansett å være fôr til predatorene i toppen; det er viktig å skjønne sin egen funksjon i økosystemet, noe Charles Darwin skjønte på midten av 1800-tallet, og det kreves som kjent en god del gras for å få lage en stor indrefilet. Fotballforeldre og ildsjeler som steiker vafler nede i divisjonene og de aldersbestemte klasser i den norske breddefotballen vet jo dessuten innerst inne at deres reelle funksjon er å mette gutta på topp. You’ll always walk alone, losers!

Florentino Pérez, filantropen som er president i velgjørerorganisasjonen og fotballklubben Real Madrid, har også tatt til orde for å gjøre kampene kortere, at to ganger førtifem minutter er mer enn man egentlig orker. Det er fremtidsrettet, fremoverlent og moderne tenkt. Barn og unge i dag er vant til Snapchat, Instagram og at det er kort mellom høydepunktene.

I fremtiden kan vi derfor glede oss til redigerte opptak av kampene. Vi kan således sende kampene med en halvannen times forsinkelse, der kun skikkelig gode mål i form av krysskudd, brassespark, cornere som skrus rett i mål, spektakulære driblinger og de siste tre trekkene i tiki-taka-angrep vises. Da får man også sensurert bort vifting med regnbueflagg, bannere med kritiske meldinger og annet rask som forpester moroa. Litt sånn som i Melodi Grand Prix. Kunstig publikumslyd er vi allerede godt vant med nå.

Hvis man derimot ønsker å være festbrems, hvis man er så politisk korrekt og tradisjonell at man nekter på alt som er nytt og gøy her, er det bare å finne seg en ny klubb. Eller idrett. Eller begynne å jobbe i UNICEF, superligaklubben Barcelona hadde jo logoen deres på brystet i mange år. Nyvinninger har alltid møtt motstand til å begynne med.

Her står vi mellom en fest for få, til glede for de mange skuelystne (riktig nok på bekostning av alle andre, men likevel), eller en sidrumpa jamresutring tuftet på tradisjoner ervervet over mer enn hundre år. Det er på tide å børste av seg tradisjonelt støv. La oss alle bli supersupportere.