Dette sier noen politikere i den politiske andedammen som Tromsø er. Da snakker man om Barbara Vögele som denne stemmefiskeren man gjerne skulle ha skiftet ut med en bedre sådan. Eller vil man egentlig det? Det ville i så fall gå ut over egne stemmer i valg. Og de fins det ikke mange nok av for alle som vil ha dem. Også er det bare den lille lyden med resonnementet at de tar fullstendig feil.
Barbara bærer nemlig med seg noe stort og banebrytende. Hun er av politikertypen som gjør noe med saker og ting. Hun ønsker seg ikke makt for maktens skyld. Hun er en ekte miljøverner og ikke av den typen som flyr jorden rundt på utallige konferanser og ikke ser sin egen CO₂-bæsj bak seg.
I stedet har hun og familien tatt bryet med å restaurere Jenny Nilsens aviskiosk til perfeksjon og slik ta et lite tak i et av de bevaringsønskene byen aldri klarte å gjøre noe med selv. Kiosken sto en gang nedenfor gamle latinskolen i krysset Vestregata/Kongsbakken og var tegnet av en kjent arkitekt i byen, Petter Arnet Amundsen, for hundre år siden. Poenget her er at Barbara handler som hun snakker. Hun gjør også noe med det som andre snakker om, med andre ord.
MDG slo på en måte igjennom da (nesten) alle måtte innrømme at vi mennesker hadde en viss virkning på den globale oppvarmingen. Noen geologer kaller derfor tiden vi lever i for antropocen. For forskere innebærer det at menneskeheten er kommet forbi et visst punkt her på jorden.
Vi er nå så mange og har slike krav til eksistensen vår at vi preger og bestemmer over den kloden vi selv bor på. Vi er en skapning som dominerer og har i praksis underlagt oss miljøet i verden. Derfor er det nå blitt vår jobb å stanse CO₂-deponeringen i atmosfæren. Vi kan ikke peke på noen andre lenger. Det er ingen der, bare vulkaner som det alltid har vært.
Velgerne til MDG er i dag stort sett unge mennesker som ikke føler seg komfortable med miljøvernere i etablerte partier som Venstre og SV samt andre partier som på en måte bare har slengt seg på bølgen med litt grønnvasking.
Noe annet med denne Barbara er at hun ikke søker konflikt for konfliktens del. Hun vil ha resultater av partiets valgoppslutning og leter heller etter løsninger sammen med sine to representanter i kommunestyret. Der kjører de slalåm mellom rushtidsavgifter og piggdekkavgifter samt deltar i oppkjøringa til forhandlingene om byvekstavtalen som skal erstatte mye av de fremtidige inntektene fra trafikken. Hjemmehørende på rødgrønn side av politikken er de kanskje også inntil videre. Hvor lenge de blir der er imidlertid et åpent spørsmål. Selv etter rabalderet om Arctic Center i Håkøybotn.
En kan derfor våge påstanden om at den måten MDG står fram her i byen og representerer en litt annen strategi for miljøvernet enn den som fins på riksplanet hvor det gjelder å rope høyest.
Noen godt voksne sjeler har også meldt seg inn i det grønne partiet og noen av dem fant seg selv til overmål et sted nede på listene ved valget. Dette styrker partiet og de vil fortsatt være her også etter neste valg om noen måneder. Om noen kommer inn i nasjonalforsamlingen vår, er noe annet. Det kommer an på den støyen de klarer å lage rundt sine ambisjoner, og hvor aktuelt det blir å stoppe all inntektsgivende oljeproduksjon om få år og erstatte den med kjernekraft.
For det er her svakheten ligger i Tromsø og distriktene rundt, selv med adskillig færre elektriske biler enn det som kjører rundt i Oslo. I hovedstaden skaper man all den støyen man må ha for å komme over sperregrensen. Der har man valgt en annen strategi enn det man kan skilte med lenger nord i landet.
I Norge ligger mange partier rundt eller under denne grensen på fire prosent av velgerne. Alle mindre partier har det samme målet som er å komme seg over denne oppslutninga. Om en ikke klarer det er det slett ikke sikkert at en kommer inn i nasjonalforsamlingen engang.
Dette betyr at det blir litt av en valgkamp denne høsten, og da har man ikke engang snakket om partiet Sentrum hvor advokat Lippestad er partileder for øyeblikket. Heller ikke Liberalistene hvor tidligere Frp-stjerne Per Sandberg og en kjent mediepsykolog regjerer. Til slutt har vi også Demokratene hvortil tidligere Frp-leder i Oslo har flyttet seg til etter å ha blitt kasta ut av partiet sitt.
Dette gir i alt syv partier som skal leve av 19 mandater som i valgordninga er satt av for å bøte på denne skjevheten. Bare de som kommer over sperregrensen i hele landet får noen glede av dette om de ikke selv greier å skaffe seg et mandat i et av fylkene. Slik Rødt og MDG gjorde det sist i Oslo. Valget blir derfor litt av et race mot dette målsnøret.
Det er derfor slett ikke sikkert at Troms blir et av fylkene som blir belønnet med en stortingsplass for MDG selv om partiet skulle greie sperregrensen etter valget. Kanskje lever MDG og den bilfrie Skippergata midt i byen godt med det.