La det være sagt med en eneste gang: mitt Liverpool-hjerte gikk i oppløsning da ukens store nyhet ble kjent. Hvordan min favorittklubb kunne synke så dypt ned i lommene på JP Morgan går ut over min forstand, men er like fullt et ugjenkallelig, uendelig trist faktum. Det finnes ingen, ingen unnskyldning for dette, kun en ørliten formildende omstendighet: Den internasjonale idrettsbevegelsen.
Jeg har aldri i mitt liv opplevd noe så undermåls som de korrupte, gamle gubbene som styrer idretten fra sine kontorer og kontoer i Sveits. Som norsk volleyballpresident i perioden 2012–16 hadde jeg den omdiskuterte gleden å bli kjent med miljøet i en av verdens største idretter fra innsiden. Dagens sittende president i det verdensomspennende forbundet (FIVB) sa det rett ut ved et restaurantbord på Sardinia, etter at han hadde fått gjennom at valgperioden skulle vare i åtte år: «Det var helt nødvendig, valg hvert fjerde år er veldig dyrt».
Det var ikke selve valget som kostet, det ble gjennomført ved håndsopprekking. Det var utkjøpene av småstater som kostet. I de internasjonale særforbundene er dette en utstrakt praksis, så vanlig at man ikke trenger å skjemmes over det engang. Det hele avhjelpes av en ordning som i utgangspunktet ser demokratisk ut, men som nærmest er designet for korrupsjon.
Det er nemlig slik at hver stemme teller likt. Altså at Andorra og Kina sin stemme har lik vekt. I volleyball anerkjennes ethvert landområde så lenge det har noe i nærheten av selvstyre. Dermed er det opprettet volleyballforbund på Fiji, på St. Kitts, British Virgin Islands og Gibraltar. Ingen har noensinne sjekket volleyballaktiviteten her, og ingen har noensinne registrert et landslag.
Like fullt kommer det en delegasjon fra hver eneste øy og protektorat i Karibien, hver med en stemme like tung som USA, Brasil, Frankrike, og Russland – og det er allerede avtalt hvordan de skal stemme. På den måten har man blant annet kunne holde Europa unna presidentmakten i en mannsalder, til tross for at det er her, bare her, at det fins profesjonelle, veldrevne og lønnsomme ligaer.
Da jeg dro på min første generalforsamling i Disneyland i Los Angeles – en fin illustrasjon på det tegneserieaktige lederskapet – fikk jeg et velment råd fra en god venn som kjenner systemet godt etter mange år i sporten. «Stem på han som vinner, og la ham få vite det». Min venn hadde vært ute en vinterdag før, og tapt alle illusjoner om fair play og gode prosesser.
Med nyvunnen erfaring fra kommunestyresalen i Tromsø (fins det noe sted på kloden hvor det har vært avholdt flere prinsippdiskusjoner?) vendte jeg det døve øret til, her skulle det foregå skikkelig. Etter mye om og men endte jeg med å stemme på han som tapte. På gallamiddagen etter avstemningen kom den rasende vinneren (fordi han bare vant med én stemme, han hadde betalt for mye mer) bort til meg og forlangte å få vite hva jeg hadde stemt. Litt forfjamset over det udemokratiske spørsmålet svarte jeg som sant var – han andre.
Dermed gikk det på ingen måte som jeg ble rådet til: Jeg stemte på han som tapte og lot vinneren få vite det. Det førte til en lengre utestengelse fra det gode selskap for vårt lille land, folk som satt i komiteer og utvalg ble ribbet for sine verv, her skulle opprørerne dresseres. Det internasjonale og det europeiske forbundet samarbeidet om å tvinge oss inn i folden, hvis ikke risikerte vi utestengelse fra alle turneringer, både for landslag og klubblag.
Akkurat som i volleyball er det først og fremst i europeisk fotball, og da særlig i de store ligaene, at de store pengene fins. Dansen rundt honningkrukka foregår på mange nivå: Klubbene mot nasjonale forbund, nasjonale forbund mot UEFA, øst mot vest i UEFA, og UEFA mot FIFA. Og nå altså de rikeste klubbene mot alle de andre.
Det er ingen tvil om at det finnes mange gode grunner til å komme korrupsjon og vanstyre i internasjonal idrett til livs. Jeg våger påstanden: Det fins knapt et valg eller en mesterskapstildeling i de større idrettene, IOC inkludert, som har foregått gjennom åpne og rettferdige prosesser. Når vi i tillegg tar med at organisasjonene preges av et proteksjonistisk gubbevelde med et halvt øye på sporten og halvannet på seg selv, er det all grunn til å gjøre opprør.
Derfor var det så synd at opprøret nå kom fra en gjeng klubbeiere som virker minst like uinteressert i selve sporten som pampene som sitter der fra før, og som gjennom sin egoistiske, snøblinde fremferd klarte å plassere alle europeeres sympati hos UEFA og FIFA.
Det er godt gjort.