Et foster i uke 22: Hendene er i stand til å gripe, hjernen vokser raskt. Lepper, øyelokk og øyebryn er tydelig. Hørselen er godt utviklet og babyen reagerer på musikk. De gjenkjenner stemmer og tonefall. Smakssansen er utviklet etter 15 uker. De sparker, slår kollbøtte og beveger seg. (Fra Babyverden.)
Som mamma kjenner du sparkene tydelig og hjertelyden er hørbar når du legger øret til magen. Hvordan er det å skulle ta dette livet når du har kjent det leve så tydelig? Det er ikke kvinnekamp, men å påføre kvinner smerte. Jeg er selv mamma. Alt i meg ville beskytte og ta vare på dette lille barnet.
En senabort skjer ved at fødselen settes i gang og barnet blir født for tidlig. Dette er det jordmødrene som må gjøre. En jordmor skriver: «Vi hadde for ikke lenge siden en såkalt «18 uker» som gispet i nesten en time. De som er for en liberalisering kan selv få sitte med barnet på fanget, gi trøst og støtte til det slutter å gispe og puste.»
Dere sier at dere vil støtte kvinnen, og dere har møtt kvinner som har opplevd det svært krevende å møte en nemd. Det har jeg respekt for. Men hører dere stemmene til de som aldri hadde noen å støtte seg til? De som sliter tungt etter aborten og så inderlig ønsket at de ikke hadde tatt abort? De som i dag har et levende barn hos seg og takker seg lykkelig fordi de våget å beholde det?
Og hører dere stemmene til barna? De som selv ikke kan snakke for seg, det var de dere skulle kjempet for, SV!