Debatt:

Vaksiner er bare en del av løsningen

Min konklusjon er at det vil bli vanskelig å vinne kampen mot dette viruset uten at befolkningen tar inn over seg at tiltak i noen grad baserer seg på et føre-var-prinsipp og at livet aldri kan bli helt som før.

Vaksinasjonsprogram gjør at den rolige perioden mellom bølgene blir lengre, slik at tre bølger per år kan reduseres til en bølge per år.  Foto: Heiko Junge / NTB

meninger

Mange setter sin lit til at pandemien som har ridd verden i mer enn ett år skal gli over når en tilstrekkelig andel av befolkningen er vaksinert. Fram til nå har smittetrykket kommet i bølger og i mange land har intensiteten økt for hver bølge. Tidlig i pandemien tok mange eksperter til orde for å la smitten bre seg fritt mens man beskyttet de gamle og syke, for på denne måten å utvikle såkalt flokkimmunitet.

Kristoffer Rypdal, professor i anvendt matematikk ved UiT - Norges arktiske universitet. 

Pandemiens voldsomme omfang har imidlertid ført til stadig nye mutanter som kan infisere mennesker som allerede har vært smittet. Dette har fått andre til å frykte et kappløp mellom viruset og vaksineprodusentene som i beste fall kan resultere i en slags skjør våpenhvile, og i verste fall til gjentatte globale utbrudd som kan være verre enn det vi har opplevd dette året.

Fram til nå har vårt eneste effektive våpen mot viruset vært restriksjoner. Disse tiltakene kan deles i to hovedgrupper; sosial distansering på den ene side, og testing, isolering, sporing og karantene (TISK) på den annen. Sosial distansering omfatter alle de restriksjonene som påvirker vår hverdag, og som har hatt en tendens til å svinge med det påviste smittepresset i befolkningen.

Vi har alle erfart at økt registrert smitte fører til pressekonferanser der nye restriksjoner kunngjøres, og at tilsvarende lettelser blir innført så snart kurven begynner å peke nedover. Disse svingningene i tiltakene er begrunnet i en antagelse om at man kan kontrollere smitten med lavest mulig tiltaksnivå ved å reagere med tiltak når smitten øker, og lette tiltakene når smitten avtar. Men er denne antagelsen riktig?

Som anvendt matematiker har det vært veldig naturlig for meg å forsøke å sammenfatte vekselvirkningen mellom smittetall og tiltaksnivå i en enkel matematisk modell som beskriver disse svingningene. I denne modellen har jeg studert mekanismer som viser seg å ha stor betydning for hvordan epidemien utvikler seg; det er tidsforsinkelsen mellom og tiltak (responstiden), det er graden av immunitet i befolkningen (i hovedsak fra vaksinering) og det er graden av sosial distansering som opprettholdes når pandemien ebber ut. Resultatene er publisert i disse dager i International Journal of Environmental Research and Public Health (https://www.mdpi.com/1660-4601/18/9/4484 ), og avdekker tre forhold som kan være av allmenn interesse.

Det første er at responstiden har avgjørende innvirkning på om gjentatte smittebølger blir svakere eller sterkere enn de foregående. Uten vaksinering og en grad av permanent sosial distansering (en ny normal), vil en responstid på mer enn omtrent en uke føre til voksende smittebølger. Det nedslående her er at tiden fra smitte skjer til den blir registrert ofte nærmer seg en uke, og så skal samfunnet ha tid til å reagere. Problemet hadde kunnet løses hvis myndighetene hadde basert tiltakene på prognoser snarere enn å reagere på etterskudd, men i de fleste land har det vært politisk vanskelig å basere sosiale tiltak på et slikt føre-var-prinsipp. Folk tror alltid at denne smittebølgen er den siste.

Det andre er at et vaksinasjonsprogram som gir opp til 80 prosent immunitet i befolkningen ikke endrer at lengre responstid gir voksende smittebølger. Det som endrer seg er at den rolige perioden mellom bølgene blir lengre, slik at tre bølger per år kan reduseres til en bølge per år.

Det tredje er at sjansen for en ny kraftig smittebølge reduseres, og kanskje elimineres, hvis myndighetene unnlater å slippe helt opp på tiltakene etter at vi har hatt en lang periode uten målbar smitte i samfunnet. Noen velger å kalle dette «den nye post-pandemiske normalen». I fagspråket betyr dette at det basale reproduksjonstallet, som måler smittespredningen i et samfunn der ingen er immune, må holdes permanent under et visst nivå. Hvis vi kan redusere dette tallet vesentlig, er det gode muligheter for at smittepresset vil kunne holdes veldig lavt så lenge at vaksinene vil kunne vinne kampen mot mutantene.

Min konklusjon er at det vil bli vanskelig å vinne kampen mot dette viruset uten at befolkningen tar inn over seg at tiltak i noen grad baserer seg på et føre-var-prinsipp og at livet aldri kan bli helt som før. Det er i stor grad opp til oss om vi vil gjøre dette til noe positivt eller om vi vil la pandemien forsure livene våre i uoverskuelig framtid. Dette er imidlertid et etisk og politisk spørsmål som ikke kan besvares gjennom matematisk modellering.