Kommentaren

Ungdommen nå til dags

Kutt alt pisspreiket om månelandinger og partipolitisk kjekling. For det dør folk rundt oss. Attpåtil våre egne.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Det er mange som sliter for tiden, og det er absolutt ingen konkurranse om å rope høyest hvem som har det verst. Det tjener ingen, og det er alltid noen som har det verre. Situasjonen studentene i landet står midt oppe i nå er uansett svært, svært alarmerende.

Mandag ble det offentliggjort tall fra Studentenes helse- og trivselsundersøkelse som var både nedslående og urovekkende, på mange nivå. 62.000 av cirka 300.000 har svart, og hovedpunktene knyttet til psykisk helse, i den 55-siders rapporten, er regelrett sjokkerende, ikke minst siden tallgrunnlaget er såpass omfattende.

Målt opp mot samme tall fra 2018, er det opplagt å se dem i sammenheng med pandemiens massive innvirkning på studentenes liv det siste drøye året.

* Nær halvparten sier at selv opplever å ha alvorlige psykiske symptomplager.

* 23 prosent sier at de seriøst har tenkt å ta sitt eget liv, men ikke har forsøkt, hvorav 15 prosent har vurdert det i løpet av de siste to ukene.

* 19 prosent svarer at har skadet seg selv med overlegg, uten intensjon om å ta sitt eget liv.

* 4,3 prosent oppgir å ha gjort reelle forsøk på å sitt eget liv.

* Antallet som føler seg ensomme og isolerte har på to år nesten fordoblet seg, fra 30 til 54 prosent.

Sånn kunne man fortsatt å ramse opp. Slike tall har dessverre ofte vanskelig for å feste seg, når de presenteres som iskald statistikk, men akkurat her er det vel neppe noen som trenger å få påpekt innholdet for å skjønne alvoret bak.

At én av fire oppgir å ha reelle selvmordstanker er mulig å «bagatellisere», ved at dette er relativt «vanlig». Å ha tenkt i de baner er mer vanlig enn man liker å tro. Og det trenger ikke være alvorlig, selv om ubehaget ved å vite at så mange unge folk tenker i de baner er vondt å ta innover seg.

At mer enn fire av hundre faktisk har prøvd er noe ganske annet. Selvskading, destruktive tanker og reelle forsøk på å ende egne liv er blytungt, særlig når man ser mengden individer det her er snakk om. Og at så mange av dem er unge.

I NRK-programmene Dagsnytt 18 og Dagsrevyen mandag var det ulike representanter fra studentene som både debatterte og sto frem med skildringer av sine hverdager med hjemmekontor, forelesninger på Teams, fravær av fysisk kontakt, mangelfullt sosialt nettverk og behov for profesjonell hjelp. Modige, åpne, saklige og fine folk som snakket med innestemme om problemene de står i nå. Det var lett både å bli imponert og å få vondt av å høre på dem.

Uten å lage noen rangering av elendigheten, er det særlig førstegangsstudentene som sliter, av åpenbare årsaker. Under normale omstendigheter er den første tiden som student ei helt spesiell og formativ tid, der man ofte er ny på stedet man bor, helt uten nettverk og kjennskap til omgivelsene, men der mulighetene til å delta i en rekke fellesskap er enorme; faglige som uformelle.

Man får studievenner og andre venner, man knytter bånd på tvers av fagdisipliner, man drar på konserter, på kino, på teater, på utflukter, på fest, på middag til hverandre, og man går ut for å treffe og bli kjent med masse nye og rare folk, og mange får seg kjærester og knytter dype vennskap for livet.

Denne delen av studietilværelsen er helt essensiell for både trivsel og utvikling ellers i livet. Det å smake på friheten fra foreldre og foresatte, alle mulighetene som ligger åpne og det å finne ut hvem man er, er noe jeg unner alle og enhver som tester det ut. Undervisningsinstitusjonene er så avgjort noe mer enn bare formelle kunnskapsrugekasser.

Mange får også sitt første møte med arbeidslivet, primært gjennom diverse deltidsjobber, ikke minst i restaurant- og serveringsbransjen. Noen synes dette er så gøy at de dropper ut av studiene og fortsetter i arbeidslivet.

Alt dette er borte nå. Eller, det vil si, alt det som er kult, de mest forlokkende aspektene ved studielivet, er eliminert for de fleste som har studert i Norge i 2021. De sosiale arenaene er utradert. Utelivet er mer eller mindre lukket ned.

Selv festene er forbudt og flere enn x antall pers (alt etter hvor man er i landet) i private sammenkomster bøtelegges med mer enn et hjemreisestipend. De faglige og tverrfaglige møtene er redusert til tekniske løsninger via datamaskiner og mobiltelefoner. De kan ikke bare slutte å studere og ta seg en jobb heller, da også arbeidsmarkedet er trangere enn på flere tiår.

Det var ikke bare fryd og gammen ved å være student før heller, men da hadde man iallfall likesinnede man kunne møte og snakke med. Nå må du gjøre det via en skjerm, om de i det hele tatt makter det. Jeg er jo selv en av disse som ikke har kamera på under morramøter, fordi jeg ikke vil. Jeg liker ikke konseptet. Men jeg sitter ikke blakk, deprimert, faglig overlatt til massiv selvdisiplin, singel og ny i en by.

Nå er det satt inn diverse strakstiltak som følge av den forverrede situasjonen, og regjeringen har satt ned en ekspertgruppe ledet av psykologen Peder Kjøs, som skal komme med forslag til tiltak for psykisk helse. Det er vel og bra. Men dette er brannslokking med vannpistol.

Nær 25 prosent ble avvist hjelp i psykisk helsevern i 2020, kunne man lnylig lese i VG, eller 32.000 barn, unge og voksne. Samtlige av disse ble henvist til behandling for psykiske lidelser. Ingen fikk innpass hos spesialhelsetjenesten. Man trenger ingen ekspertgruppe for å skjønne hvor skoen trykker, og hvor det først og fremst må gjøres noe. 

Da jeg mandag så Dagsrevyen- intervjuet med den kvinnelige førstegangsstudenten Sara Myrheim i Bergen, som hadde oppsøkt hjelp, men som hadde kviet seg, fordi hun ikke ville være til bry, slo dette meg nok en gang. Slik er det nok mange som har det, mens tankegangen rundt vanlige, somatiske plager er helt annerledes.

Og da er vi over på det evinnelige problemet rundt den såkalte gylne regelen, at det skal satses prosentvis mer på psykisk enn somatisk helse. Denne skjevheten må rettes opp solid opp i, og ikke bare kastes ut som hult valgflesk, slik det gjøres hvert fjerde år, for så å la det vedvare slik det er, altså helt motsatt av den flosklete regelen.

Lavterskeltilbudet og psykologtjenestene må styrkes. Pengene må investeres. Folk må få hjelp. Og nå er det flere som trenger det enn noen gang. Kutt alt pisspreiket om månelandinger og partipolitisk kjekling. For det dør folk rundt oss. Attpåtil våre egne.

Dette er virkelig ingen ny problemstilling, den er bare enda mer prekær. Og nå er det den voksne ungdommen vår som trenger hjelp, selv om de ikke har vært i nærheten av å rope høyest under pandemien. Kanskje vi alle kunne vært enige om noe i et valgår. Se dét skulle tatt seg ut.