Dette er likevel linjen forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har valgt å legge seg på når fagpersonell og folk flest uttrykker bekymring for å gjøre en sivil havn i Tromsø til godkjent anløp for reaktordrevne ubåter.

Det har vært mye engasjement rundt dette, forståelig nok. Derfor ble det avholdt et folkemøte mandag, der forsvarsministeren skulle svare på spørsmål knyttet til den betente saken. Frank Bakke-Jensen valgte da å gå hardt ut i VG samme dag, i god tid før møtet, med uttalelser som vitner om lav forståelse for både beredskap, bevegelser i folket og demokratiske prosesser.

«En kai er en kai», snøftet Bakke-Jensen forenklet belærende til VG, før han bryskt tilføyde:

«Dette er Tromsø i et nøtteskall […]. Man går rundt på en liten rosa sky der. Det virker søkt».

At kommunestyret i Tromsø ikke vil ta imot atomdrevne ubåter, før beredskapen for potensielle ulykker er på plass, kaller han dessuten «amatørmessig» til NRK. Det er ikke småtterier. Hovedproblemet er altså åpenbart de dørgende naive holdningene til tromsøværinger, ikke den reelle skepsisen de har mot å la ei sivil havn nær folk og fe bli anløp for reaktordrevne ubåter.

Dette handler overhodet ikke om man er imot NATO eller amerikansk tilstedeværelse i nordområdene. Det er en helt annen diskusjon. Samme om man heller skal benytte Olavsvern, eller Ramsund orlogsstasjon (ROS), Sjøforsvarets logistikkbase i Nord-Norge, der noe av forsvarsmateriellet fra Olavsvern er flyttet til.

Hvor stor sannsynlighet det er for at det skal skje en ulykke, er heller ikke vesentlig for bekymringene som uttrykkes. Derfor nytter det ikke å påpeke hvor liten kjangs det er for at atomulykke skal inntreffe. Det folk frykter er heller den faktiske risikoen hvis en ulykke inntreffer. Om en kai er en kai, er heller ikke det som opptar folk. Eller velgere, som de også kalles.

Det er sikkert slitsomt med festbremser som påpeker at beredskapsplanene, og den faktiske beredskapen, for en eventuell atomulykke i nær tilknytning til Tromsø havn, ikke er verken tilfredsstillende eller spesielt betryggende. For det er der vi er nå.

Det er aldri gjennomført noen øvelse for et slikt scenario, annet enn da de fire kommunene Skjervøy, Karlsøy, Lyngen og Tromsø, Statsforvalteren, politiet, Forsvaret og Universitetssykehuset i slutten av april møttes på Teams. Til en «digital diskusjonsøvelse», som det het. Men det er ikke et dataspill vi snakker om her, men reelle menneskers reelle frykt for egne liv og helse.

Uansett hvor mange risikoanalyser (med hemmeligholdte og sladdete opplysninger) Forsvaret bringer til torgs og kais, og uansett hvor inngående og detaljerte beredskapsplaner som ligger til grunn, er det likevel helt på det rene at Tromsø by per nå mangler både innsyn, innsikt og materielt utstyr innen brann og redning til å takle for eksempel en brann i en reaktor.

Brannsjefen sier det ettertrykkelig, og kommuneoverlegen er skeptisk, og sa følgende til iTromsø i juni i fjor: «Det er veldig vanskelig å lage en beredskapsplan for noe som vi ikke kjenner risikoen av. Det er første og eneste gang en sivil havn brukes til dette formål i Norge». Selv Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet har vært skeptiske.

At det som for enkelhets skyld kalles «en atomhendelse» i siste rapporten fra Forsvaret angivelig ikke vil føre til så høye nivåer av radioaktiv stråling at det er akutt fare for menneskeliv, men «bare» «økt sannsynlighet for utvikling av kreft og genetiske skader», er neppe egnet til å berge nattesøvnen om hendelsen skulle skje.

Dette er derfor ikke anledningen for å tøffe seg, og snakke med en såpass nedlatende, brautende og uforsonlig tone som det forsvarsministeren nå gjør.

Den sivile havnen vi her snakker om ligger i nær, fysisk tilknytning til det største sykehuset i hele Nord-Norge og til innbyggerne i Nord-Norges største by. Så sent som i 2019 var det fullt kaos i området, som følge av en brann i Breivika, rett nedenfor Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

Rundt 100 beboere i nærheten ble evakuert i frykt for eksplosjoner. Biltrafikken for store deler av byen ble lammet. Tverrforbindelsen, Breivikatunnelen, Stakkevollvegen og Tromsøysundtunnelen ble stengt. En rekke bussjåfører kom seg ikke på jobb, som igjen rammet kollektivtrafikken. UNN satte krisestab.

Til tross for lite vind i området, skapte det likevel krisestemning på den enorme helseinstitusjonen. Flere ansatte kom seg ikke på jobb. Ventilasjonsanlegg og vinduer måtte stenges. Det ble fortløpende vurdert å stenge av deler av sykehuset, med alle følgene dette ville skape for den enkelte pasient og ansatt. Det var sånn passe uggen stemning, kan man nok si, helt uten å overdrive.

Den gang var det rutinemessig sveisearbeid som spredte seg til fiskegarn og antente en liten russisk tråler som lå til kai i Breivika. Den sivile havnen – der man nå skal ta imot reaktordrevne ubåter på størrelse med Hurtigruta – ligger rett på andre siden av sundet, få kilometer unna der den nevnte tråleren nær lammet Nord-Norges største by og sykehus.

Så kan man saktens spørre hvem som befinner seg inne i en sky, blå eller rosa, og hvem som kapsles inn i et nøtteskall av utilsiktet selvironi. Som våre militært allierte på andre siden av Atlanteren pleier å si det: Who’s being naive?