Før jeg sier noe mer om Arkitekturopprøret anno 2021, siterer jeg min egen beskrivelse av et av de nybygde og påkostede, fjordnære bymiljøene i Oslo, da jeg var der sist i desember 2019:
«Jeg var i en verden uten farger. Her var ingenting å feste blikket på. Ingen detaljer, ingenting som hevet seg ut. Panikk. Raseri. Og vanvidd. Hadde jeg hatt et spann med rødmaling og en tykk kost, ville jeg gått bananas på glassfasadene og skreket høyt. Det kunne blitt mitt gjennombrudd som konseptkunstner».
Jeg kom med lignende spydigheter om Nasjonalmuseet, Deichmanske og Munchmuseet. Nærmest usynlig, størrelsen til tross, som en fjellheim av dyr arkitektur som kamuflerer seg mot hverandre. På en grå dag forsvinner de mot himmelen. Arkitekturen til en stappmett kultur uten drømmer.
Jeg har alltid elsket moderne arkitektur, og gode eksempler som tilbygget til Rødbanken eller The Edge viser at moderne kan være innbydende og pent.
Arkitekturopprøret, en facebookside med nesten 20 tusen medlemmer, er en reaksjon på alt det som ikke er vellykket. Nye boligområder og nye prestisjebygg kritiseres for å være fargeløse, stygge og deprimerende. Medlemmene legger ut bilder av stygge, moderne bygninger og vakre gamle bygninger eller nye etterligninger. Og et og annet tilfelle av moderne, vakker arkitektur.
Dette har utløst debatt, og arkitekter har deltatt med innlegg der de viser at mange av dem ikke er interessert i noen debatt om arkitektur.
Så langt har de sagt ting som at «stygt og pent» blir for enkelt. At opprøret er populistisk. Eller at alt det stygge er noen andre sin skyld, nemlig utbyggere og byråkrater. En kritisk refleksjon av hva som er arkitektens rolle i produksjonen av stygghet har det vært lite av. Hva skjønnhet er for noe vil heller ingen si noe om, annet enn at det ikke lar seg diskutere. Enten er det for subjektivt (alle har jo rett til sin egen mening) eller så er arkitekturopprøret et uttrykk for kunnskapsmangel (bare arkitekter har rett til sin egen mening).
Så kan vi klandre moderne arkitektur for noe? Ja, det synes jeg virkelig. Det handler ikke om den enkelte arkitekts inkompetanse eller arroganse. Men om arkitekturen, som sådan.
Alle arkitekturstiler frem til modernismen, såkalt «gammel stil», hadde en verktøykasse for estetikk: Buer, søyler, stukkaturer, dekor, farger, symmetri, proporsjoner og ikke minst håndverk. Moderne arkitektur bannlyser disse tingene, og kan i beste fall brukes med diskresjon. Å tegne vakre bygg blir en vanskelig oppgave.
Og det handler om ideologi. Sosialboligene i Hansjordnesbukta bygget rundt 1920 ser ut som pallassarkitektur eller bolighus for borgerskapet. Sagene bydel i Oslo og Kungsladugård i Gøteborg er arbeiderklassebydeler bygget som slottsanlegg med parker, avenyer, akser, buer. Arbeidere, fattige og de syke skulle bo vakkert.
Så kom modernismen, og man tenkte nytt: All denne skjønnheten kostet penger. Det blir flere boliger og sykehussenger dersom vi bygger billig og enkelt. Resultatet var at de fattige og syke ble boende i stygge omgivelser, mens de rike fortsatt kan velte seg i klassisk arkitektur og modernistiske perler.
Ideen om at skjønnhet og det klassiske er unødvendige eksesser, lever fortsatt i arkitekturen. Og forklarer hvorfor nye Oslo ser ut som det gjør.
Arkitektene har derfor litt seg selv å takke når utbyggere ikke vil bruke penger på det estetiske, for arkitektene har gjennom mange tiår bidratt til å gi bygningenes ikke-materielle verdi lav status. Blant annet ved å ta fra oss språket for estetikk. Det er tabu å bruke ord som «stygg» og «pen». Hvilken utbygger tør å bestille noe «skikkelig pent»? Man må nøye seg med ord som «god arkitektur». Eller «flott», som er ordet man bruker om velkledde, gamle damer man likevel ikke snur seg etter.
Men hva er vakkert? Spør reptilhjernen. Arkitektur skal ikke bare ses på, men oppleves. Reptilhjernen sender nemlig ut en alarm til hele kroppen når den ser en fem etasjers høy krokodille som er i ferd med å spise deg, naturligvis. Hva skulle den ellers gjøre? At de øvre hjernefunksjonene sier til reptilhjernen: «Slapp av, det er bare det nye biblioteket/rådhuset/hotellet» er ikke mye til hjelp. Skaden har skjedd, stress har oppstått, styggheten er en realitet.
Kjenn på forskjellen når du nærmer deg ei jugend-dør med mønstrete glassruter med mørkt tre mellom rutene og det varme trehåndtaket som lett lar deg åpne døra. Sammenlignet med ei moderne glassdør, med det kalde og smittefarlige stålhåndtaket som, når du trekker i den, sitter fast fordi det er en motor som skal aktiveres, og der åpnes døra av seg selv. Det er to forskjellige verdener av opplevelser.
Det er ingen tvil om at moderne arkitektur har gitt oss mye stygghet, og på noen måter gjort oss fattigere og mer primitive.
Skal vi derfor bygge som i 1890? Av og til, kanskje, slik vi kan kle oss ut i gammel klesstil. Men vår tid fortjener sin egen arkitektur som bygger på vår tids smak, materialer, teknologi og behov.
Moderne arkitektur tilhører heller ikke vår tid. Idealene om enkelthet og manglende dekor var i sin tid en reaksjon mot overdreven, kostbar og overflatisk staffasje. Men det er hundre år siden den problemstillingen var aktuell.
Dagens arkitektur er etter min mening overmoden for nytenking. Kanskje vi kan se fremover med føttene plantet i både det modernistiske og det klassiske?