Nå høres lyden av traktorer i Oslo. Alle fylker skal sende en traktor inn til der landbruksavtalen skal underskrives. Tilbudet fra staten var etter bøndenes mening altfor dårlig. Det skilte omtrent en milliard kroner mellom krav og tilbud. Slikt blir det dieselmotorer av inne i de stille gatene i hovedstaden. Nå er det rolig nok fra før der inne på grunn av koronaen. Folk holder seg stort sett hjemme og tar inn nyhetene fra verden utenfor gjennom fjernsynet og radioen.
Det er noe merkelig med landbruk de fleste nordmenn ikke forstår seg på. Det er en form for regnestykke og kommunikasjon vi ikke er helt med på.
Er det for komplisert og kryptisk for oss utenfor? Synd, siden det er vi forbrukere som må betale prisen for det som kommer ut av det. Vi vet bare at maten er mye dyrere her enn den er i Sverige. Der har de praktisert en annen modell for hvordan man skal finansiere det folk må ha av matvarer.
Nå har de også den Europeiske unionens landbrukspolitikk å lene seg mot. For å selge kortversjonen av den, gjør den bare at mat blir billigere i disken der forbrukerne står og forsyner seg. Ikke bare mat, men øl, vin og diverse godt og vondt en trenger for å holde liv i seg. Også der er det bønder dette går ut over.
Noe som er spesielt for det lille landet vårt ute i vest er at vi har en hel gjeng med spekulanter som på død og liv skal utfordre alt som har med omforente avtaler å gjøre. Om eksempelvis Trygve Hegnar hadde fått bestemt over landbruket ville det meste av liv på bygda vært truet.
Hvorfor er det slik? Hvorfor er maten så mye dyrere i Norge enn i resten av verden? Nå kunne vi brukt landbrukets egne regnestykker som viser at vi neppe noen gang har brukt mer av gjennomsnittslønna på mat enn det vi gjør nå. Vi kunne selvsagt importert mer av det vi foretrekker av mat. Import av ost har alltid irritert overklassen.
Noen hundre prosenter her og der gjør at finanseliten ser rødt. Innholdet i det hele er kanskje at staten egentlig har overlatt til bønder og markedet selv å gjøre opp. Prisen vi ser i butikken er altfor nært det som bøndene vil ha for arbeidet sitt. Sinnet vårt skal derfor rettes mot bøndene og ikke mot en regjering som selv har store problemer med å forstå hva som skjer i landbruket.
Statsfinansene skal ikke berøres selv om det bare er noen små milliarder det står om. Vonde tunger sier at vi snakker om ca. 20 milliarder i årlig støtte til matproduksjon når alt skal med. Da er antakelig forskning og utvikling av salgbare produkter innafor dette.
Kanskje er det på tide å tenke nytt når det gjelder matproduksjon, og ikke stivne i en gammel konfliktsone? Vi vet at alt som vokser under jorda har gunstige betingelser her nord i verden. Folk rundt omkring vil ha ren mat, og mange er villige til å betale betydelig mer for den. Vi snakker om mat som ikke er behandlet av sprøytemidler før den selges til kunden.
Vi vet at verdens beste grønnsaker som gulrøtter, kålrot og neper ofte er mye bedre enn det som tilbys i store kjøpesentre rundt om i verden. Utfordringen er ofte volumet. Det produseres for lite av det som er salgbart til priser som ville gi bonden en økonomisk opptur han eller hun har fortjent.
Derfor er det kanskje landbruk som er den nye oljen her i landet. En stor innsats i forskning kan gjøre det sannsynlig og fremstille produkter som både holder en kvalitet over det normale og selvsagt også en pris som er betydelig høyere. Folk i den vestlige verden er vante med å betale dyrt for kvalitet.
Nordnorske jordbær fins nå stort sett bare i nord hvor lyset gjør at de blir søtere og bedre på alle måter. De kommer også mye senere enn den store mengden fra de enorme gartneriene i sør. Utfordringen her er fortsatt volumet. Hvordan skal en få produsert nok til å bygge et selvstendig marked for slikt som dette?
Avdøde fylkesagronom Johan Auranaune mente i sin tid at om en satset stort på for eksempel jordbær som man i dag gjør i deler av Kvæfjord/Troms og fikk bygd et volum som kunne skape et marked, ville en ha et produkt som ville etterspørres over hele verden. Det ville være som å selge midnattssol fra nord.
Det er nemlig nattlyset som gir denne sødmen. De ville da komme på markedet senere enn annen jordbær og være både søtere og bedre enn alt annet en har smakt før av bær. Så hvordan kan volumet bli bedre, hvordan kan det legges opp til en så bred satsing på produkter som mulig?
Konklusjonen må bli at en må satse på arktisk landbruk med sorter som tåler det meste og som man arbeider med å spre utover i hele regionen. Her nord er det masse jord en kunne brukt til dette og annet som gir inntekter. Hvorfor ligger forresten forskningsmiljøet til jordbruket sørpå? Hva med å legge en forskningsinstitusjon i jordbruket til Tromsø eller en annen småby i nord?