Men det vil jeg snakke om, og det var ikke spennende nok for noen aviser å bli intervjuet om. Selv om dette skal jeg jobbe så lidenskapelig jeg kan for – der jeg kan, i de fora jeg møter i og særlig for det langstrakte Troms og Finnmark, og nå i helgen skal jeg snakke om dette på landsmøtet til FrP.
Det er kanskje litt uvant at en dame kan snakke både engasjert og lidenskapelig om dette – ett litt sånn hardt og mindre feminint tema. Men for meg så er det faktisk nesten det viktigste av alt, selv med fire barn – der jeg helt sikkert kunne ha pratet meg varm, om alt som rører og berører en familie. Men det er faktisk sånn at alle, ja alle må jo ha et tak over hodet.
For det er faktisk sånn at plassen du bor på, huset du drømmer om å bygge, næringseiendommen du sårt trenger å utvikle videre for fremtida – der er bruken og muligheten for å utvikle denne videre, styrt av plan- og bygningsloven, den er styrt av kommunen og det er et hav av forskrifter og regler, som spiller inn som en joker akkurat mot din drøm.
Jeg ønsker å jobbe for at det skal bli enda lettere å få realisert det du drømmer om. Om det er endring i huset du bor i nå, om det er ny oppføring av drømmehuset – ja så vil jeg at det skal være mulig å få bygge og bo der du vil! Det gode liv er ikke bestandig der det er tusen andre folk. Det kan også være der du må bruke sjøen for å komme i land, eller at taket ikke er høyt nok når man ser på de tekniske kravene.
Er det du eller noen som skal bestemme hvor det gode liv for deg er?
Jeg ønsker å jobbe for å liberalisere regelverket knyttet til plan- og bygningsloven, slik at det blir lettere å få regulert tomter til bolig, at det skal være mindre særkrav, mindre styring fra det offentlige. Jeg ønsker at kommunene selv skal få mulighet til å styre om man kan bygge i 100-meters beltet. Mange plasser er det knapt noen meter mellom fjæra og fjellet. Vi bor tross alt der ingen skulle tro at noen kunne bo. Folk har klamra seg fast i fjell og fjæra, vi har da bygd landet både her og der, og hvorfor skal vi ikke få lov til å fortsette med det?
Ja, jeg hører du svarer vi må ta vare på naturen, la noe være igjen til solfylte dager der vi ønsker å grille i fjæra – alene, at det må være plass til bonden og gården og at alt ikke blir privatisert.
Ja, så klart må noen plasser må være felles, det skjønner vi alle. Men vi trenger da ikke å smøre med så bred pensel neste gang kartet skal settes, når det skal angis hvor det er mulig å bygge? Det er mulig å gi rom for utvikling, og lettere løsninger for folk flest, det må bare gjøres rett, uten for mange snubletråder, uten for mye offentlig styring og et hav av tekniske krav.
Jeg ønsker at det skal være du selv som velger om hytten er en god plass å bo hele året, ikke om takhøyden på stua er bare 2,2 meter og dermed under kravet i de tekniske forskriftene.
Jeg ønsker at du skal få velge drømmeplassen du vil bo på, som kanskje er: ute i gokk, i den fraflytta bygda, som er verna til landbruk, 50 meter fra havet, langt fra folk flest, der bussen kanskje går to daga i uka. Men der kan arealbestemmelsene i kommuneplanen og 100-meters beltet, blir den som avgjør om du får bygge og bo.
Jeg ønsker at de som vil utvikle sin næringseiendom skal få gjøre det, uten å bli stanset av en gammel reguleringsplan eks. fra 90-tallet, bare fordi den ikke er opphevet.
Bare tenk, når du går på visning – er det du eller er det noen andre som bestemmer om du ønsker å bo der og legge inn ett bud? Jeg regner med at de fleste svar – det er det jeg som bestemmer!
Så med dette vil jeg slå ett slag for at det bør være mulig og det bør skapes rom for å få velge selv, hvor du vil bo, hvordan du vil bo og hvordan du vil utvikle ditt hus, din hytte, din tomt, din næringseiendom.
Ja jeg ønsker at nettopp du og din familie skal få drømme og utvikle og leve det livet du vil – uten at et strengt, vanskelig og tungt regelverk i plan- og bygningsloven skal ødelegge for det.